Har faktisk ikke tenkt over det i det hele tatt =o) Men at lillegutten min har en Harley Davidson babylue på seg, det skal vi fra nå av dedikere til "uncle Ron" som gikk bort i stillhet i natt. Det er heldigvis ikke smerter og kreft i Himmelen =o)
Forklarte lillegutt i morgest at onkel har gått bort, og er hjemme hos Jesus nå, men en treåring skjønner ikke mye av sånne dype, rare ting om liv og død.
Sannelig ikke lett for oss voksne å skjønne det heller!
"Mom, Im going to bring him a pink flower!" sa han.
Når vi tok vårt siste farvel med Ron på lørdag, mens han enda var i live, og fredfult sa at han er klar for døden og å møte Gud og alle som har gått foran han, ga lillegutt han en rød blomst han hadde plukket fra en busk i hagen (se bildet). Den var svett og litt knøvlet etter å ha blitt holdt inni ei lita barnehand i over en time på bilturen dit, men hva gjør vel det?
Den var onkels blomst!
Onkel Ron elsket Harley Davidson motorsykler hele livet. Hans store "passion", og han hadde en stor samling små lekemotorsykler og noen større. Han var med i Hells Angels i sin ville ungdoms tid. Nå er han Gods Angel....Litt av en kontrast.
På lørdag var håndtrykket hans så varmt og sterkt, og klemmen så god, og stemmen så ydmyk ..nå er han borte.
Hvil i fred, Ron.
Glad i deg =o)
Sees igjen en vakker dag!
Da var det endelig bestemt. Ingen vei utenom. Nå hadde hun tatt beslutningen, så fikk barna ta det som det kom. De var voksne, og hadde egne liv. Trygge, gode jobber. Egne hus. Barn, ektefeller og de hadde det som folk flest. Ganske bra, med andre ord.
I mange år hadde hun stelt for sine gamle foreldre, som nå var borte. Mannen hennes døde i fjor, og etter en lang og stusselig vinter, hadde hun gjort noe hun hadde tenkt på helt siden hun var 15 år. Først trodde hun det var et kall fra Gud. Så hadde hun tenkt at det hele bare var tull, og ristet tanken av seg. Selvsagt hadde det ikke blitt noe av det den gangen. Bare en dum jentedrøm, som aldri kom kom til å gå i oppfyllelse. Trodde hun.
Den gangen hadde alle jentene som mål å finne en mann, få barn og ferdig med det.
Men inni seg hadde hun hatt en drøm. En fjern drøm om noe mer, - noe ingen av andre jentene hadde snakket om. Og hadde hun snakket om det, hadde de andre sikkert ledd av henne, og sagt hun var gal. Rar og annerledes hadde hun alltid følt seg. Ikke gal eller tilbakestående. Men annerledes. Definitivt ikke som alle de andre.
Først fant bestevenninnen hennes seg en kjæreste, så fant hun seg en, og så ble det ekteskap og barn. Noen venner flyttet langt bort, mens andre holdt seg til den lille byen. Hun var en av dem som ble igjen. Og nå var det gått mange år.
Hvor i alle dager var det blitt av alle disse årene? Her hadde hun gått de samme gatene i byen når hun skulle på jobben, til de samme butikkene når hun handlet, fulgt barna til den samme barneskolen, og sett dem gå ferdig samme ungdomsskole og gymnas. Før de flyttet ut av barndomshjemmet, og fant kjærligheten ganske langt borte, alle tre.
De var ikke hjemme så ofte, men hun besøkte dem noen ganger i løpet av året, og det var alltid koselig. Men hun lengtet etter "drømmen". Og etter at Peder døde, var det helt sikkert at nå, NÅ var tiden inne!"Drømmen" måtte oppfylles. Hun visste av hele sitt hjerte at Peder hadde ønsket henne lykke til!
Hun hadde fremdeles mye å gi. Mye å leve for. Hun visste dette var riktig, og følte at tiden var inne.
Livsforsikringen etter Peder skulle hun gi til barna. Det var helt klart. Salget etter huset til foreldrene var allerede avgjort; Mye var allerede brukt på "Drømmen", resten øremerket prosjektet videre. For her var det mye som gjensto. Mye å gjøre!
Og nå hadde hun nettopp fått en telefon fra megleren; huset hennes hadde en kjøper, og det ble en mye bedre kjøpesum enn hun hadde drømt om! Dette lovet bra!
Hun smilte i sjelen i dag. Smilte i ansiktet også, der hun gikk og småtrallet for seg selv mens hun vasket klær, strøk en duk og la flere frø på fuglebrettet.
Sola skinte høyere og høyere på himmelen for hver dag, og hun visste at i dag måtte hun ringe barna sine. De måtte få vite.
Hun var så spent som en ungjente da hun slo nummeret til eldstedatteren. Tenkte det var greit å snakke med den eldste først, og ringe nestemann, og så den yngste til slutt.
- Hallo? Maren, dette er mor. Nå skal du høre....Jeg har kjøpt et barnehjem i Peru som skulle legges ned, så jeg flytter dit i sommer for å ta over. - Neida, jeg er ikke gal, det er bare en veldig gammel drøm.....
