Dypt i hjertets skrivebordsskuff...

...fant jeg et dikt som er "eldgammelt", som jeg skrev for ufattelig mange år siden.
Dette vil jeg dele med hvem det nå er som måtte dumpe borti denne rare, lille bloggen min.


"Når du sover"


Når du sover
hvisker jeg stille "jeg elsker deg"
For jeg vet du ikke bryr deg
Når du er våken....

Når du sover
stryker jeg deg forsiktig over håret ditt
For jeg vet du ikke liker det
Når du er våken....

Når du sover
Tar jeg hånden din og klemmer den i min
For jeg vet du aldri lar meg
Når du er våken...

Når du sover
Gråter jeg stille i puten min
For jeg vet du ler av min sorg
Når du er våken...

Når du sover
Kysser jeg deg forsiktig på munnen din
For jeg vet du kysser en annen
Når du er våken...


Når du sover,
ligger jeg våken....

Flyttemelding!

Det er ofte sagt at man er mellom barken og veden i enkelte saker. Eller på engelsk; "Between a rock and a hard spot". Jeg har vært "der" utallige ganger, og ER der akkurat nå, så nå vil jeg skrive om denne trange, vemmelige plassen.
Jeg melder nemlig herved fra om flytting! Jeg river meg løs fra denne mellomplassen, dette trange, ekle lille steded som er "der". Et sted mellom barken og veden. Eller mellom steinen og den harde plassen..

Flyttet jeg dit selv?? Av egen fri vilje? Når skjedde dette, da? Jeg vet ikke. Men jeg har hatt for vane å havne der oppigjennom årene, og jeg vet ikke hvorfor.
Er jeg svak? Sterk? Velger folk meg, og plasserer meg der? Eller valgte jeg det selv?
Analyserer jeg hele greia, skal jeg nok finne ut hvorfor.
En ting er iallefall sikkert; Nok er nok! Jeg vil UT!

Jeg har alltid ville fikse ting. Ordne opp i ting som har gått istykker. Enten det var en gammel radio, eller et menneskehjerte... Jeg har alltid følt at jeg måtte være der for svake mennesker, enda jeg ofte har vært svak selv.
Jeg har hjulpet gamle mennesker med å handle mat fra jeg var en neve stor. Jeg løp fort til butikken og handlet melk og brød, og jeg følte ikke for å ha noe igjen for det.
Skryter jeg av meg selv, tenker du?
Nei, jeg føler alle mennesker skylder å hjelpe andre. Jeg synes ikke det er en bragd, men en plikt. En dag er det jeg som trenger hjelp. Kall det "pay it forward".
Jeg tror på sånt. Og vet man får igjen det man sår. Om det tar ei stund, så høster man en dag det man sår. Enten det er godt eller vondt.

Men dette med å stille seg i en posisjon hvor man rett og slett blir brukt, og presset mot to parter, det suger regelrett livssaften ut av et menneske. Kanskje har jeg simpelthen ikke styrke til dette her lengre? Jeg makter ikke å føle meg dratt mot to parter, som begge to skal ha forståelse, og styrke fra meg, når jeg selv er svak. Kanskje jeg simpelthen må ha en "Ut og bort fra barken og veden-pause"?


Det er for trangt her...så beklager barken!
Beklager veden; I dag svikter jeg dere begge.
Jeg har flyttet!

Come along for the ride...

She didn't know it then.
Of course she didn't know.
Who knows what happens next?
She wanted good.
Not perfect.
Not extraordinary.
Just good and safe and nice.
A family.
That's all she ever wanted.

Come along for the ride...

She had her first so long ago,
her joy
her love.
A tiny little newborn.
She had the very best;
Her kids,
her pride,
the cutest little faces!
Oh, what joy,
a family.
Her family!
What joy!

Come along for the ride...

Hurt.
Tears and broken hearts.
Shattered pieces everywhere.
Thousands!

Safe and nice,
and good is gone.

Come along for the ride...

Scary then, how fast it goes.
And God is blamed for things...


She ran away.
So far away.
And felt so all alone.
Secrets.
No one understands.
No one cares.
Selfishness takes over.
The land of the Free
Was not Free for her.

Come along for the ride...

Mistakes and ungodliness
She feels it in her blood.
Day after day,
Week after week,
Month after month!
Until she falls apart:
"Please forgive me Father,
Help me! I am LOST!"
He hears her plead.
Her cry for help.
She is His child.
He is her Father.
Once again.

Come along for the ride...

So many tears.
Mistakes.
Broken wings.
Life is hard when you are all alone,
even when your not.
Stumbling in the darkest hour
Thinking you do right,
When its wrong.

Come along for the ride...

She has kids with many men.
Three?
Yes, three.
Shame on her!
She has married twice?
No, three!
I have heard it from reliable sources!

Gossip will burn your lips
And cut your tongue.
Or the mirror will show yourself in a few...

Come along for the ride...

Oh, don't talk.
Hush.
Bury it under carpets,
or the dirt.
6 feet under.
Or deeper
if you can!

Silence!

No.
It had to be said.

She is tired.
SHE was honest.
Honesty pay a high price.

She should know.

She isn't proud
She isn't shameful.
She is humble.


Thank you for the ride...

I dag fòr det en Peter i meg, gitt...

Peter, en av Jesu displer, var ved et par anledninger kjent for å ha et litt voldsomt temperament. Han grep sverdet og hogg øret av en av dem som kom for å gripe Jesus i Getsemane hagen, og han sa også til Jesus at om alle andre fornektet Jesus, kom han aldri til å gjøre det.

"Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg!" Sa Peter til Jesus under det siste måltidet de hadde sammen.

Men før hanen gol tre ganger, hadde han tilogmed bannet på at han ikke kjente Jesus.

Vel...i dag fikk jeg erfare en Peter selv. Og det er ikke ofte, må jeg innrømme, at jeg blir skikkelig sinna på fremmede folk. Spesielt gamle damer. Jeg er egentlig glad i gamle damer...Men i dag ble jeg så eitrandes irritert på ei gammel dame, at jeg....ja!!! Her er historien:

Jeg skulle på sykebesøk på sykehuset i dag tidlig, og det er en parkeringsplass der, som alltid er full. Vanskelig å finne plasser, men det går selvfølgelig bra til slutt å finne en plass. Det er enveiskjørte "gater" inn og ut på de enkelte parkeringsplassene, og jeg kjørte frem og tilbake, i 15 minutter, før jeg ENDELIG ser en mann gå mot bilen sin! Så jeg kjørte opptil dit, i min enveiskjørte gate, og stopper bilen pent, og blinker inn mot den parkeringsplassen, sånn at alle sammen skjønner at denne er MIN =o)
Mannen begynner å rygge.
Da kommer det i motsatt kjøreretning en diger van med ei gammel dame bak rattet. Hun ser hele seansen, og jeg skjønner med ett at dette er en av dem som kjører mot kjøreretningen for det første, og for det andre er av dem som STJELER PARKERINGSPLASSER FRA ANDRE!!! Hrmf!
Før mannen får rygget seg ut skikkelig, klarer denne dama i denne megasvære vanen, å schmokke bilen sin inn mellom to biler! Frekke dama!!! Jeg er så paff! Går det an??! Tenker jeg. Og det går virkelig an...for det gikk jo an. Hun gjorde dette rett foran snuten på meg og bilene bak meg...og mannen som såvidt klarte å rygge ut, før hun på mystisk vis greide å smyge bilen inn.
Jeg sier noe i bilen, men hun ser ikke engang på meg...nei, jeg banner ikke. Men hun får høre det på norsk. Frekka! Dvs hun hører meg jo ikke, men jeg sier jo noe til henne! Inne i bilen min! Men dog...Det er TIL henne, ja!

Jeg må bare innse at jeg må finne en annen parkeringsplass...og kjører pent og sakte videre. Ok. Jeg tråkker LITT hardt i gassen....Ingen konfrontasjon med gamle damer på 70 år. Men verbalt inne i bilen, ganske høylytt, går skravla, uten å tenke på at en treåring i baksetet snapper opp alt. Jo, forresten vet jeg godt han hører det. At ei hekse tok parkeringsplassen til mamma...(Jada, jeg vet det er stygt å si sånt. Men jeg sa det, og det glapp så fort ut av meg, at jeg kan ikke noe for det der og da)

Etter 15 nye minutter på jakt, finner jeg endelig en parkeringsplass. Og det er èn bil ved siden av meg og 70 åringens bil. Parkeringstyven...Tenk at jeg havner rett der, med kun en bil mellom oss. men dama er selvsagt forsvunnet, siden hun har hele 15 minutters forsprang.

Jeg griper en lapp og en sprittusj, og skriver ivei på amerikansk:
"Jeg synes du er veldig frekk som stjeler parkeringsplassen rett foran nesa på folk! Jeg vet du så meg!! Og hvis du ikke så meg, har du virkelig ingenting bak et ratt og gjøre! Det tok meg 15 minutter å finne en ny parkeringsplass etter at du snappet "min" fra meg!"

Jeg tenkte å legge den i vinduet på bilen hennes, men jeg gjorde det ikke, for det satt en mann i bilen ved siden av meg. Så jeg lot den bare ligge i bilen min, og gikk på sykebesøk. Var borte i en times tid, og fikk summa meg, og snakket ut om "episoden" til mannen min. (Ja, jeg var skikkelig irritert! PMS og greier! Tuller ikke med sånt ;o) hehe)
Forresten vet jeg at mannen min hadde snakket med damen, og forlangt parkeringsplassen der og da, hvis det var han som hadde sittet bak rattet...hehe ;o)
...Hva pappa hadde gjort, det tør jeg ikke tenke på engang! hehehe

Når jeg går ut av bilen, sier treåringen høyt og tydelig til en annen gammel dame på parkeringsplassen: "The witch took our parking!"
Oioioi!! --Hysj, sånt sier du ikke...sier jeg, og håper virkelig at dama ikke fikk med seg hva gutten sa! Jeg MÅ lære å styre munnen min!
"Hi, sweetie" sier den gamle, søte damen, som helt sikkert tok sin parkeringsplass på ærlig vis.


Jeg rusler ut etter endt sykebesøk, en times tid etterpå...blodtrykket har senket seg, og bilen til parkeringsplasstyven er der enda. Lappen jeg skrev ligger fremdeles i min bil. Svarte, tykke sprittusjbokstaver. Sinte bokstaver! Jeg leser igjennom hele greia en gang til. Det sitter ingen i bilen ved siden av lengre. Jeg kan med letthet legge lappen på vinduet til dama. Hm, vinduet hennes er åpent! Jeg kan slenge lappen inn i bilen!! Så kan hun få lese sannheten om hennes frekke framferd, hennes ekle væremåte! Ja! Det kan jeg!

Men så tenker jeg at "two wrongs don`t make a right". Og hva godt gjør det egentlig meg å "kjefte" på denne dama? Har jeg egentlig noe med å hovere sånn med henne? Å gi igjen med samme mynt?
Hva ville Jesus ha gjort?

Den var litt frekk denne lappen også...Ikke så snilt det som sto der.
..............jeg ser ned på den sinte lappen min, før jeg river den i filler, og kaster den i søppelposen i bilen.
Så starter jeg opp, og kjører pent og pyntelig ut av parkeringsplassen.

Det føltes faktisk godt, det også! =o)

VIP

Very Important Person; Det er deg, det. Du. Ja, deg! Du som leser dette.

Når det var OL på Lillehammer i 1994, var jeg VIP-sjåfør. Jeg kjørte de "veldig viktige folkene" rundt til de forskjellige arenaene, og da hadde jeg et plastkort rundt halsen som gjorde at jeg kom inn overalt. Det hadde et liggende åttetall, som står for "uendelig". Noe som betydde at jeg kunne komme meg inn på hver eneste arena. Jeg var jo ingen viktigper der, men fordi jeg kjørte alle disse "vippene", så måtte jeg jo ha tilgang til stedene vi plukket dem opp. Derfor kunne jeg komme inn alle disse stedene, og alt jeg trengte å gjøre, var å vise fram mitt liggende åttetall, og inn kom jeg.

Så hvorfor skriver jeg om dette her med liggende åttetall, vipper og deg og meg? Jo, det er fordi jeg synes det er på tide å snakke om at alle sammen egentlig er en VIP!

Det har vært dager i mitt eget liv hvor jeg har følt at jeg ikke orket å stå opp for å se meg selv i speilet, og ta fatt på en ny dag. Jeg har tenkt at nå orker jeg ikke en dag til, og vil ikke mer, rett og slett. Nå er det nok. Men man kan ikke gi opp! Og dette vet den aller innerste stemmen, som da stepper inn, og sier; KOM DEG OPP!!! Og opp kommer du deg!
Jeg har vært så langt nede, og følt at jeg kan ikke mer...kan ikke komme meg opp. Men opp må du. Fordi du egentlig ikke har noe valg.

Jeg har ofte i livet mitt følt meg ganske verdiløs. Vet ikke hvorfor, men sånn har det føltes, men det var når troen i hjertet var borte, eller veldig svak.

Alt var så travelt når barna var små. Barna må jo komme først, og er man foreldre, så vet man at etter en handletur for å kjøpe fks klær, så kommer man ikke hjem med klær til seg selv. Nei, da har man kjøpt klær til barna sine. Det er sånn det er som oftest. Og når man har det travelt med barna, og de vokser, tar man veldig lite tid til seg selv. Ofte kunne disse nedturene mine komme etter nattevåk og slitsomme perioder når barna var veldig små. Det er da det hadde vært viktig om noen kunne sagt ordene "DU er verdifull! DU er en VIP!"
Men ingen sa det til meg. Derfor føler jeg det er viktig at jeg sier dette til DEG =o)
Jeg tror du trenger å høre det, nemlig!

Du er en viktig person. En verdifull person. Du er en person som ikke kan unnværes!

Og nå kommer min filosofering, som jeg har tenkt på i dag;

Jeg hadde aldri gått inn på en butikk og kjøpt et puslespill med 499 brikker, om det hadde stått 500 brikker på esken! Altså...hadde det manglet èn brikke, så hadde jeg ikke kjøpt det puslespillet, om det så hadde kostet 10 øre!
Sånn er det i livet også! DU er den ene puslebrikken, kjære venn =o)
Hvis du ikke hadde vært der i mitt liv (og jeg bryr meg ikke om det er hjørnebrikken, midtbrikken eller hva alle disse brikkene kalles) så hadde noe vesentlig manglet!
For hvis ÈN brikke hadde manglet, hadde puslespillet ikke vært komplett! Et hull hadde gjort puslespillet uferdig om alle de 499 andre brikkene var lagt på sine plasser. Et gapende sår et eller annet sted i puslespillet, et uferdig mesterverk. Og det ville ikke vært perfekt uten brikke nummer 500; Du!

Vi er alle sammen unike brikker i livet. Vi utfyller hverandre. Noen jobber som frisør, andre er leger eller professor på et universitet. Ikke se ned på husmora eller skopusseren på en travel flyplass. Hvis alle respekterte hverandre, og så med likeverd på den andre, ville vi hatt et bedre samfunn.
Vi er brikker. VIP-brikker =o) Vi er midt i en plan, alle sammen. Noen er brikke nummer 1, andre brikke nummer 236 og du er brikke nummer 500!

Gud har skapt oss verdifulle.
Kjenner du ikke at du er verdifull? Da er det best du kjenner bedre etter...

Klem fra meg til deg; fra en liten verdifull brikke til en annen ;o)

Da dedikeres bloggbildet til onkel Ron

Har faktisk ikke tenkt over det i det hele tatt =o) Men at lillegutten min har en Harley Davidson babylue på seg, det skal vi fra nå av dedikere til "uncle Ron" som gikk bort i stillhet i natt. Det er heldigvis ikke smerter og kreft i Himmelen =o)

Forklarte lillegutt i morgest at onkel har gått bort, og er hjemme hos Jesus nå, men en treåring skjønner ikke mye av sånne dype, rare ting om liv og død.
Sannelig ikke lett for oss voksne å skjønne det heller!

"Mom, Im going to bring him a pink flower!" sa han.

Når vi tok vårt siste farvel med Ron på lørdag, mens han enda var i live, og fredfult sa at han er klar for døden og å møte Gud og alle som har gått foran han, ga lillegutt han en rød blomst han hadde plukket fra en busk i hagen (se bildet). Den var svett og litt knøvlet etter å ha blitt holdt inni ei lita barnehand i over en time på bilturen dit, men hva gjør vel det?
Den var onkels blomst!

Onkel Ron elsket Harley Davidson motorsykler hele livet. Hans store "passion", og han hadde en stor samling små lekemotorsykler og noen større. Han var med i Hells Angels i sin ville ungdoms tid. Nå er han Gods Angel....Litt av en kontrast.

På lørdag var håndtrykket hans så varmt og sterkt, og klemmen så god, og stemmen så ydmyk ..nå er han borte.

Hvil i fred, Ron.
Glad i deg =o)

Sees igjen en vakker dag!

Gamle drømmer.............

Da var det endelig bestemt. Ingen vei utenom. Nå hadde hun tatt beslutningen, så fikk barna ta det som det kom. De var voksne, og hadde egne liv. Trygge, gode jobber. Egne hus. Barn, ektefeller og de hadde det som folk flest. Ganske bra, med andre ord.

I mange år hadde hun stelt for sine gamle foreldre, som nå var borte. Mannen hennes døde i fjor, og etter en lang og stusselig vinter, hadde hun gjort noe hun hadde tenkt på helt siden hun var 15 år. Først trodde hun det var et kall fra Gud. Så hadde hun tenkt at det hele bare var tull, og ristet tanken av seg. Selvsagt hadde det ikke blitt noe av det den gangen. Bare en dum jentedrøm, som aldri kom kom til å gå i oppfyllelse. Trodde hun.

Den gangen hadde alle jentene som mål å finne en mann, få barn og ferdig med det.
Men inni seg hadde hun hatt en drøm. En fjern drøm om noe mer, - noe ingen av andre jentene hadde snakket om. Og hadde hun snakket om det, hadde de andre sikkert ledd av henne, og sagt hun var gal. Rar og annerledes hadde hun alltid følt seg. Ikke gal eller tilbakestående. Men annerledes. Definitivt ikke som alle de andre.

Først fant bestevenninnen hennes seg en kjæreste, så fant hun seg en, og så ble det ekteskap og barn. Noen venner flyttet langt bort, mens andre holdt seg til den lille byen. Hun var en av dem som ble igjen. Og nå var det gått mange år.
Hvor i alle dager var det blitt av alle disse årene? Her hadde hun gått de samme gatene i byen når hun skulle på jobben, til de samme butikkene når hun handlet, fulgt barna til den samme barneskolen, og sett dem gå ferdig samme ungdomsskole og gymnas. Før de flyttet ut av barndomshjemmet, og fant kjærligheten ganske langt borte, alle tre.
De var ikke hjemme så ofte, men hun besøkte dem noen ganger i løpet av året, og det var alltid koselig. Men hun lengtet etter "drømmen". Og etter at Peder døde, var det helt sikkert at nå, NÅ var tiden inne!"Drømmen" måtte oppfylles. Hun visste av hele sitt hjerte at Peder hadde ønsket henne lykke til!
Hun hadde fremdeles mye å gi. Mye å leve for. Hun visste dette var riktig, og følte at tiden var inne.

Livsforsikringen etter Peder skulle hun gi til barna. Det var helt klart. Salget etter huset til foreldrene var allerede avgjort; Mye var allerede brukt på "Drømmen", resten øremerket prosjektet videre. For her var det mye som gjensto. Mye å gjøre!

Og nå hadde hun nettopp fått en telefon fra megleren; huset hennes hadde en kjøper, og det ble en mye bedre kjøpesum enn hun hadde drømt om! Dette lovet bra!
Hun smilte i sjelen i dag. Smilte i ansiktet også, der hun gikk og småtrallet for seg selv mens hun vasket klær, strøk en duk og la flere frø på fuglebrettet.
Sola skinte høyere og høyere på himmelen for hver dag, og hun visste at i dag måtte hun ringe barna sine. De måtte få vite.

Hun var så spent som en ungjente da hun slo nummeret til eldstedatteren. Tenkte det var greit å snakke med den eldste først, og ringe nestemann, og så den yngste til slutt.

- Hallo? Maren, dette er mor. Nå skal du høre....Jeg har kjøpt et barnehjem i Peru som skulle legges ned, så jeg flytter dit i sommer for å ta over. - Neida, jeg er ikke gal, det er bare en veldig gammel drøm.....

Vakre øyeblikk i livet

Lukas elsker onkel Ron. Han vet ikke at onkel Ron har fått kreft, og bare har 10-13 mnd igjen å leve.
Forresten, det var i høst. Nå er tiden enda kortere.

Onkel Ron kan fikse alt! Den lille bærbare DVD spilleren Lukas har med seg på bilturer, pleier å løsne i pluggen, og da må onkel Ron fikse den med loddebolten sin. Det er gjort i en fei, og treåringen er mektig imponert over at den virker igjen. Onkel Ron kan visst alt, han! Han har fikset den to ganger, for den har fått litt tøff behandling av en tøff liten gutt.

Onkel Ron fikset den med litt mere skjelvende hender den siste gangen, men han fikset den fint. Han vet hva han gjør, og følte seg nyttig. Det var lett å se.
Ikke så greit når dagene fylles med medisinering, tømming av kateter, legevisitter og strålebehandling, for å se om det kanskje kan utsette døden litt.

Lukas er forkjølet. Ikke så mye, men litt snørrete og litt hoste. Onkel Ron kan ikke være i nærheten av sånt nå, men han måtte komme på besøk for og få ordnet noe. Skikkelig kort visitt, men tok seg tid til å sette seg nedpå litt. Munnbindet er på plass, og onkel Ron er litt "rar", synes gutten.

"Hva er det?" Han peker og vil ha forklaring.
"Det heter munnbind, og han må ha det på, fordi han er syk, og kan ikke bli enda mere syk".
Hm, ikke en grei nok forklaring, kanskje? En treåring spør mer enn 10 vise menn kan svare, og det munnbindet onkelen hadde på seg, så nok litt pussig og merkverdig ut for en liten gutt. Men svaret var visst godt nok.

Onkel Ron er som en magnet! Han løper bort til onkelen før mamma kan stoppe han! "Kan jeg sitte i fanget ditt, onkel Ron?".
"Nei, Lukas, kom her! Ikke forstyrr, kom hit nå".
Kan ikke være brysk, men løfter han bort, mens onkel Ron prater med pappa.

"Mamma, hvorfor kan jeg ikke sitte i fanget til onkel Ron?"
Den lille gutten gir seg ikke, og vil til onkelen sin. Helt bortpå, helst helt innpå, og oppi ansiktet for å prate. For det er mye de to pleier å prate om til vanlig. Sånn "mannfolkprat"!
Onkel Ron er syk, og skal hjem snart, forklarer mamma. Han kan ikke få dette som du har, og bli snørrete og hoste, for da må han på sykehuset og ligge der hele tiden. Onkel er syk fra før, vet du, og vil ikke bli enda mere syk. Så du får sitte her sammen med mamma, så kan vi besøke dem en annen gang, når du er frisk.

Gutten ser lenge og alvorlig på onkelen sin, som sitter der i sofaen med en Harley Davidson caps på det nesten snaue hodet sitt, og plutselig sier treåringen:
"Onkel Ron, kan jeg få gi deg en klem?"

Da kommer en blank liten tåre fram i øyekroken til onkelen....

Hvis jeg bare kunne gå tilbake i tid....

Hvor mange av oss har vel ikke spurt oss selv akkurat det spørsmålet? Alle sammen? Iallefall er det mange som gjerne skulle ha forandret på et eller annet i fortiden sin...

Hvis jeg kunne gå tilbake i tid, hva ville jeg gjort annerledes da? Hmmmm.... Jeg har tenkt på dette mange ganger, og da har jeg tenkt; Hvor langt burde jeg gått tilbake,da?
Går jeg tilbake 5 år? 10 år? 15, 20?25?Eller helt tilbake til barndommen?
Og hva skulle jeg forandret på, som jeg alene har konsekvensene eller "skylda" for? Og som ikke hadde forandret noe for andre, som kanskje de ikke ville forandre på? En persons liv har jo konsekvenser for mange andres liv. (Ja, kompliserte greier, dette livet ;o)
Hvem av barna hadde ikke vært født, om jeg valgte sånn eller sånn på det eller det tidspunktet? En utenkelig tanke for meg!

Når jeg ser tilbake i tiden, så ser jeg at jeg kunne gjort så mange av tingene annerledes. Jeg vet jeg ikke burde ha flyttet hit til USA, osv. Men det ble gjort, og her er jeg. Hadde jeg valgt andre veier, hvem vet hva som da hadde skjedd? Ikke godt å si. Kanskje var det akkurat hit jeg skulle? Hvem vet....?

Jeg har tatt valg. Jeg har gått veier jeg ikke skulle ha gått på, og omveier som ikke var veier Gud ville jeg skulle gå.
Jeg har fulgt min egen vilje mere enn søkt Guds vilje mange ganger, og det har ikke ført med seg det gode. Så jeg hadde nok valgt annerledes i en del, hadde jeg fått sjansen igjen. Og hadde jeg visst det jeg vet i dag, den gangen...hadde jeg jo valgt annerledes på forhånd.
Men vi vet jo ikke hva som ligger foran oss når vi står der foran veiskillet, og skal velge....

Så hvor langt tilbake hadde jeg gått? Hvilket valg hadde jeg eliminert? Hva hadde jeg valgt annerledes, hvis jeg kunne gå tilbake i tiden?

Og etter litt fundering, - nei, jeg korrigerer meg selv: Etter MYE fundering, så har jeg faktisk kommet til at jeg slettes ikke skal tenke på dette her i det hele tatt.
Jeg kan jo ikke gå tilbake i tiden.
Jeg kan ikke engang gå tilbake til morgendagen, og forandre på det som var i går.
Jeg kan ikke engang gå tilbake et sekund. Det kom, og det gikk og -VIPS- der er det borte.
Og hadde jeg egentlig kommet til å valgt så annerledes? Egentlig??

Nei...det er nok bra det ikke er oppfunnet noen tidsmaskin enda ;o)
Da tror jeg vi menneskene hadde fått det travelt med å dra tilbake i tid for å ordne opp i alt det dumme vi har gjort, og så hadde det sikkert bare blitt enda mere styr...

Har du ikke sett filmen "Its a wonderful life", anbefaler jeg den på den varmeste!! Den handler om en mann som føler at han er oppgitt over livet, og en dag ønsker han at han aldri skulle ha vært født. Og det ønsket blir oppfylt. Men han får se hvordan byen han vokste opp i ville sett ut, dersom han aldri var født. En engel viser han hvordan alt ville blitt, og alle menneskene han kjenner, har andre mennesker i livet sitt.Noen har ingen.
En flott film til ettertanke. Et liv har faktisk store konsekvenser for mange andre liv!
Vi ser den hver jul (det er en typisk julefilm her i USA)


Jeg er så glad i salme 139, så litt av den tenkte jeg dele med deg her. Den er god å ta med seg på veien, fordi den gir trygghet og visshet om at vi ikke trenger å gå alene eller fundere på morgendagen. Gud er med. Hver dag. Dagene er i Hans hender.

......så gårsdagen skal jeg bare glemme =o)
Året som var, og tiåret som var også. Årene er borte. Ingen skal gråte over det som var, fordi det er ikke noe vi kan gjøre med det. Men dagen i dag teller. Og hva du bestemmer deg for i DAG, og det du planlegger for i morgen.
Tenk over at valgene dine kan få konsekvenser for resten av ditt liv. Og andres.






Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
2 Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker.
3 Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
4 Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt.
5 Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
6 Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
7 Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd,
hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
8 Farer jeg opp til himmelen, er du der,
rer jeg leie i dødsriket, er du der.
9 Tar jeg morgenrødens vinger på
og slår meg ned der havet ender,
10 så fører du meg også der,
din høyre hånd, den holder meg fast.
11 Og sier jeg: «La mørket dekke meg
og lyset omkring meg bli til natt»,
12 så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset.
13 For du har skapt mitt indre,
du har vevd meg i mors liv.
14 Jeg takker deg fordi jeg er skapt
på skremmende, underfull vis.
Underfulle er dine verk,
det vet jeg så vel.
15 Mine ben var ikke skjult for deg
da jeg ble skapt i lønndom
og ble formet i jordens dyp.
16 Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.
17 Gud, hvor høye dine tanker er,
hvor veldig summen av dem!

Jeg har sett en engel

Sov jeg eller var jeg våken? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke forklare om det var et syn eller en drøm eller begge deler....
Men jeg så det jeg så. Og jeg skriver det ned sånn at jeg aldri glemmer det, for det var så vakkert. Og jeg føler for å dele dette med deg. Enkelte ting vil man bare fortelle hele verden.
Kanskje var det ment kun for meg, men jeg føler for å dele opplevelsen...den var for sterk til å skjules.

Jeg våknet klokka halv fire på morgenen, og gikk og la meg på et annet sted i huset, sånn at jeg kanskje kunne få sove noen timer til. (Har en som snorker....need I say more?)
Jeg sovnet, og det var da jeg så det jeg så.

Alt var hvitt. Det var ikke et rom, men bare hvitt over alt. Og der var det en engel.
Det var en stor engel, og han var meget vakker. Det var ikke en mann som et menneske, men det var et "han", og han hadde store, flotte, hvite vinger.
Vingene var tykke, og jeg kunne se fjærene. Ubeskrivelige pene fjær, og jeg så hver detalje, og jeg kunne høre lyden av dem når han bredte dem ut. En "brusende", fin lyd som jeg ikke helt kan forklare.

Og der, midt i favnen av denne store engelen, satt jeg!
Engelen bredte vingene sine rundt meg, sånn at jeg ble sittende med vingene fullstendig rundt meg;Først den ene vingen, så den andre. Og det føltes så trygt og varmt og godt! Ubeskrivelig følelse!
Jeg følte en kjærlighet og en varme jeg aldri har følt på denne jord. Jeg var så nær vingene at jeg så hver fjær, hver detalje, og hørte lyden av dem....helt ufattelig opplevelse.
Ubeskrivelig..

Så våknet jeg til, og følte at WOW, - dette var spesielt!!
Og jeg følte at Gud hadde latt meg se MIN engel!
Og jeg vet det høres rart ut, men jeg tror det. Jeg tror jeg fikk et innblikk i en annen "verden" i går natt.
Jeg tror det var min engel, og jeg føler meg beæret.

Vi er omringet av engler, vi kan bare ikke se dem. Jeg tror også at vi har spesielle engler som passer på oss, og av en eller annen grunn tror jeg Gud lot meg få se "min" i går.
Engler fasinerer meg. Bibelen har mange historier om engler, og det er skrevet mange bøker, dikt og historier om engler.

Nå har du lest min.







Henrik Wergeland hadde det "englesomt" rundt seg når han skulle sove:

Når jeg legger meg til hvile, tretten engler om meg står.
Tvende ved min høyre smiler, tvende til min venstre går.
To på vakt ved hodeputen.
To ved foten dessforuten,
to meg vekker,
to meg dekker,
en meg viser - alle himlens paradiser.

Henrik Wergeland

Regn

Når det plasker og høljer ned, hender det jeg tar på meg jakken og går ut. Vi gjorde det i går, jeg og minstemann. Vi var ute og gikk i regnet med en diger paraply, bare jeg og han.

Det er noe spesielt dette med å gå tur i regnet. Det drypper fra tak og møner, og det er morsomt for en treåring å plaske med beina i dammene på veien.

På sommeren er regnet varmt, og da er det deilig å gå i regnet uten paraply. Og er man lei seg, kan man gråte en skvett uten at noen ser det. Herlig!
Ja, jeg har gjort det noen ganger.
Skjemmes ikke av en sånn innrømmelse.

Ingen andre var ute og gikk i går. Vi gikk hånd i hånd, jeg og lillegutt, og småpratet.
Koselig, sånt. Og så hørte vi noen rope "hello!" Og da var det en nabogutt som vinket til oss fra huset sitt.

Turen var ikke lang, men turer trenger ikke være det.

"Where is your "umbrelella", mom?" spør gutten i dag. Han vil ut og gå tur. Men i dag regner det ikke.

Vi får ta solskinnsturen vår i dag!

En hundehistorie fra virkeligheten

IKKE BARE EN HUND!


Dette er skrevet til ære for Reb, halvt rødulv, halvt labrador. Reb var nemlig spesiell.


En blandingshund er ofte smartere enn "rene raser", så det får du fortelle folk som blander seg i hva du har for en hund. (Internt for deg med blandingsrase)

I North Carolina satte de ut 10 rødulver i skogen for å få opp antallet, i begynnelsen av 90 tallet.. Og dette skjedde ikke langt unna der mannen min bodde med sin labradortispe Coco.

Kot fortalt: Hun stakk av engang, og kom hjem etter noen dager.....og så oppdaget han at hun ventet valper (sånn kan can gå, sann......unge damer på "vift" må passe seg!! =)

Hun fødte 8 valper 22.februar 1994, og Reb var den førstefødte. Han var den som alltid måtte kjempe for maten, og mannen min og denne valpen ble straks uadskillige. Så dette ble selvsagt den valpen som ikke ble gitt bort. Han hadde gode,kloke øyne.

Mannen min visste selvsagt ikke hvilken hunderase faren var, men han gjettet enten Schæfer eller Husky, men det var jo vanskelig å finne ut.

Reb viste tidlig at han var meget intelligent.
Blant annet kunne han meget lett "sniffe" ut hvem som ikke hadde rent mel i posen! Naboen til svigermor var en mann i 50 årene, og Reb bjeffet og knurret mot den mannen hver gang han gikk forbi. Og det gjorde ikke Reb ofte mot folk. Han er en meget hengiven "hund", glad i barn spesielt!
Viste seg senere at mannen var en "convicted pedophile"(pedofil forbryter)...

Reb har vært med på å finne folk som har gått seg bort, og han var alltid med når mannen min dro noen steder.
Han var frivillig brannmann når han var hjemme fra militæret, og da pleide Reb ofte å bli med på utrykning. En gang når mannen min dro inn i et hus som sto i flammer, fulgte Reb med han rett inn! Heldigvis gikk det bra med begge. Viser bare hvor lojal Reb var.

Han har fanget tyver også. Innbruddstyven som brøt seg inn i mannen min sin garasje en vårdag, hvor alt utstyret for restaurering av møbler osv står, angret veldig iallefall!
18 sting i rumpestumpen er ikke godt! =)
Polititet sa at Reb burde fått belønning. Og det fikk han ; Et tørket, røkt griseøre!


Da Reb var 8 år gammel, var det en veterinær som undersøkte han. Hun sa til mannen min at hun gjerne ville teste Reb's DNA, da hun hadde mistanke om at det var ulv i han etter å ha sett tannstillingen hans (Reb har flere hjørnetenner enn en normal hund har).
Hun ville gjøre det på egen bekostning, da hun fant dette interressant.
Og faren til Reb var en vaskekte Rødulv,var svaret.

Reb var veldig beskyttende når det kom til familien hans.
Han så på oss som hans "gruppe", og ingen kunne slå noen fks.
Noen ganger så tulle-sloss vi, og da kom han rett mellom oss! Og smekte mannen min meg på rumpa, knurret Reb høyt mot han (mens han samtidlig logrer med halen...han VISSTE det bare er tull, men han ville vise oss at han passet på, tror jeg).

Første gangen jeg møtte Reb fortalte mannen min at når Reb "godtok" meg, så kom han til å bite meg i baken. hehe....
Jeg trodde jo ikke noe særlig på det, men etter et par dager så sto jeg på kjøkkenet og ante fred og ingen fare, da jeg kjenner et "NIPP!!" i rumpa! Ikke sånn hard biting, men med fortennene hans så ønsket han meg altså velkommen inn i varmen! Det har han kun gjort EN gang med meg, så jeg tror på det nå, ja =)


Han tok maten pent og forsiktig fra fingrene våre. Ingen glefsing der i gården, nei. Men vi fikk ikke røre maten hans når den var i skåla, og han spiste. Da knurret han høyt....Men et lite barn kunne faktisk ta en frossen pølse rett ut av munnen hans, uten et eneste knurr ifølge mannen. Så det forteller iallefall meg at han vet det er forskjell på barn som ikke "vet bedre" og voksne som skal tulle med maten hans.

Reb kom alltid dragende hjem med noe godt å spise! På høsten etter hjortejakta, dro han på utkikk etter snack`s.....Som regel fant han da en go`bit, og en dag kom Reb stolt dragende med en stor Hjortefot!! hehe...Han var nå søt, da....

Jeg har aldri vært redd han. Han var glad i meg =)

Reb kunne aldri fordra hundehalsbånd. Nakken hans var kraftigere enn en vanlig hund, men det er vel ikke hele grunnen. Han bare hatet å ha halsbånd, og samme hvor skikkelige de var, så greide Reb å ta dem av, og gnage dem sønder og sammen. Så mannen min måtte ha alle Rebs bevis på rabies vaksine og andre ting hengende i gangen, dersom noen spurte om han hadde vaksiner.....

Rødulv er ellers fredet i USA, så ingen kunne avlive Reb uten videre.
Han plagde ingen, så det var vel ingen grunn til å frykte den utgangen på livet hans, men det var folk som ikke likte å ha Reb i nabolaget, enda han ikke var til plage.

Det er ikke vanlig å ha hybrider som kjæledyr i USA, -faktisk er det ulovlig mange steder.
Men blandingsraser er jo veldig vanlig.
Vi har en norsk elghund også, og de var vel ikke verdens beste venner, men de godtok hverandre.
Ikke for det; Da naboens hund en vinterdag julte opp elghunden vår, kom Reb i en faderlig fart og julte opp nabohunden! Så dro de begge rett hjem igjen! Så vi vet han brydde seg.
Elghunden har et knøvlet øre som minne fra den dagen...


Det spøker i huset er nede i North Carolina, og Reb logret ofte med halen mens han sto og så på "noe". Noen ganger kunne han stå mot et hjørne å gjøre sånt.
Det sies å gå igjen ei jente på 10 år, som heter Sarah, så vi innbiller oss at hun lekte med Reb, og at han kunne "se" henne. Hun brakk nakken i en hesteulykke på midten av 1800 taller, og lå for døden i ei uke i 2.etg.

Reb kan være snill som et lam, men ulven i han kunne komme fram om nødvendig.
Da vi la yngstemann som nyfødt baby sammen med han i senga, var han ikke så veldig interressert med en gang. Han sniffet på han, og så på han, men det var ingen slikking og susser å få. Det var nesten som om Reb følte at han måtte være super-forsiktig med denne lille krabaten.
Men da jeg ammet alene på rommet, kom Reb inn å la seg ved føttene mine.
Og når jeg forlot rommet, fulgte han trofast etter meg.

Ellers har Reb vært i de fleste statene i USA! En meget bereist herremann, med andre ord.
29 stater har hatt "æren" av å ha Reb vandre med sine poter på deres grunn.
Ikke verst det, synes jeg.




NORTH CAROLINA 23.JANUAR 2007:

"ET INNTØRKET GRISEØRE LIGGER PÅ STUEGULVET"

Et tørket griseøre tilhørende Reb.

Rekker jeg fram handa mi for å liksom ta dette dyrebare griseøret, kommer det knurr og tanngarden fram, med myndig hundemål som sier "Ikke rør griseøret mitt!!"

Rekker gubben fram hånda si, skjer akkurat det samme "Hold labbene dine unna snacken min!!!!"

Så jeg har sagt fra til gubben min lenge før vi dro hit til NC om å passe ekstra godt på lillemann når vi er rundt Reb (ja, jeg er skeptisk, uansett str eller rase hund...)

Men nå har jo gubben sagt til meg mange ganger at Reb aldri har lagt poten på et barn.
Aldri bitt et barn, og aldri knurra mot et barn.
Likevel, så beskyttende som han er over mat og griseøreknask, så er jeg som mamma skeptisk likevel,da. Og det syntes jeg at jeg hadde rett til å være, så lenge jeg aldri har sett Reb være "søt og snill" rundt maten sin.....

I dag lå griseøret på gulvet rett foran snuten til Reb.
Lillegutt går rett bort til griseøret, plukker det opp, og går en tur med den dyrebare knasken til Reb.
Uten at Reb knyr!
Ikke et knurr.
Ikke et glefs.
Ikke en eneste mine!
Han bare ser på at den lille gutten tar fra han griseøret, og går bort med herligheta.

Nå først er jeg overbevist!
Så jeg gir mannen rett.
Denne gangen ;o)







Rebs død.....


Johnny Reb,
Født 2/2/1994,
Død 29/10/2007


Jeg var innlagt på observasjon over natta pga høyt BT, og da mannen min kom hjem klokka 21:00 etter å ha besøkt meg, slapp han ut Reb så han fikk tisset og luftet seg. Han stikker aldri av, men holder seg ved huset.

En halvtime etterpå banket noen på døra,og det var en eldre dame,oppløst i tårer,som spurte om vi har hund....hun hadde nettopp kjørt på en hund.
Det var Reb...

Han lå der på veien, og klarte ikke reise seg.....Da mannen min kom dit, prøvde han likevel,men ryggen var brukket. Bakbeina rørte seg ikke.........Han så på mannen min med sine store trofaste, brune øyne, og han satte seg ned og strøk "gutten sin" over hodet og sa at alt skal bli OK! Det fantes ikke noe blod. Bare en flott gammel hund som ikke kunne løfte kroppen opp fra veien, selv om han så veldig gjerne ville det.
En milepel var over. Et liv var snart slutt.


Stakkars Reb...stakkars mannen min!Stakkars damen som kjørte på han...hun var helt utrøstelig,men mannen min sa at det var ok, og han ga henne en god klem. Det trengte de begge to.
Det var ingenting hun kunne ha gjort annerledes. Han hadde plutselig vært foran bilen hennes i mørket.

Det kjørte en politibil forbi akkurat da, og mannen min fikk stoppet han. Forklarte at hunden hans var påkjørt,og om han kunne være så snill å stoppe lidelsene hans med pistolen sin.
Så gikk mannen min inn.

Det var da jeg ringte hjem, og jeg fikk høre en gråtende mann i andre enden.."Reb er påkjørt,og har brukket ryggen....politiet ender livet hans nå"...stakkars!
To skudd, og det var over.

Jeg gråt stille etter at jeg la på røret.
Reb,gamle Reb,som hadde en stinky, scruffy pels,men store brune, kloke øyne. Aldri hørt han bjeffe.....Og som var veldig glad i meg og alle i familien.
Trofast hund til tusen!
Nå er han borte.........


Mannen min begravde han ute i hagen neste morgen.
Når han gravde hullet, fant han beinrester som lignet en hund, så Reb hviler sammen med en hund som er litt større enn seg selv. Så slipper han å ligge der alene.
Han plantet en busk og noen blomster på graven, så hviler han alltid under skyggen av en busk når dagene er varme.

Diktet litt for mannen min rett etter at Reb gikk bort..jeg vet det er hakkete og uregelmessig og alt det der, men det var godt ment, og ikke så veldig hardt arbeidet med...men her er det likevel:

Johnny Reb

Reb, you were a faithful hero!
Among the dogs you were the best!
Never ever let your master down,
now we try to let you rest.

It is hard to think your gone..
never more a hug or kiss....
Tears are shed for you tonight,
we will always "Rebby" miss...

Your mothers firstborn;that was you!
So tiny you would fit inside a hand...
You and him got instantly
this invisible and loving band.

Never did you leave his side.
Always there to protect and love.
Now your master sheds his tears,
but knows you have no pain above..

Born half wolf, half labrador,
very special blood you had,
we will not forget you Reb,
one day it wont feel so sad.

You travelled together,the two of you
39 US states by car!
You have been all over the place,
many more than most by far!

You nipped my butt when you met me.
I knew right then you loved me too!
I was a part of your precious pack,
but the leader, that was always YOU!

Protective,loving,caring,strong;
a Cherokees pride and joy.
A small child`s buddy and protector;
loved to share his toy.

Now there is an empty spot....
Nothing fills it....You are gone,dear Reb.
But memories are many,
even now when you are dead.

I picture you on green,soft meadows
chasing butterflies and such.
We miss you,simply miss you, Reb,
our hearts you`ll always touch.


Rest in peace Hero!
You did great,buddy....





Hør gjerne sangen her:
http://www.youtube.com/watch?v=GJD0Eall4Dw
sånn fikk Reb navnet sitt av mannen min,dengang han var nyfødt...sangen spilte han da han satt og funderte på hvilket navn han skulle få.

Reb var en "rebel without a cause",-den valpen som måtte kjempe mest for maten. Og det var ikke noe annet navn enn Johnny Reb for den gutten, etter at han hørte den sangen!
Nå passer teksten så godt..."You fought all the way,Johnny Reb"....)



Siste hilsen fra gutten (9 år):
Dear Johnny Reb.
I was scared of you when you was still here.
I was so scared you would bite my butt.
Now I wish I can hug you...
But you are with your mother and God,but I rather have you with me.




NB: Mamma`n til reb het Coco...og damen som kjørte på Reb har en hund som er hele 18 år gammel, som heter nettopp Coco!
Rart....

Det ble så stille etter Reb.
Enda han aldri bjeffet.
Noen merkes bedre enn andre, selv om de ikke gjør så mye ut av seg.
Noe å tenke på for oss alle?

Håp, drømmer og ønsker

En gang,
for lenge siden,
hadde jeg håp,
drømmer
og
ønsker.

Nå har jeg bare realiteter.


Jeg hadde også en hest.
En veldig høy og flott hest!
Og oppå den hesten,
der satt jeg trygt og godt og så ned på alle sammen.
Helt til jeg en vakker dag falt ned og slo meg.
Og da slo jeg meg kraftig.
....har aldri slått meg så fælt...
For fallet var stort.
Gjør litt vondt enda.
På flere steder,
om jeg kjenner riktig godt etter.
Både her og der.

Jeg satte meg aldri på den hesten mer...



Jeg hadde en gang håp,
drømmer
og
ønsker.

Håp,
drømmer
og
ønsker...


Men håpet,
drømmene
og
ønskene,
de skal ingen få ta fra meg!

...er ikke de også realiteter?
;o)

Jeg møtte engang en skjebne....

Vi skal ikke hate.
Gud har sagt at vi ikke skal hate noen, men be for dem som er onde og stygge mot oss eller mot andre.
"Be for dem som krenker dere og forfølger dere" (Jesus)
Men vi kan ikke be for de som er døde. Da er det for sent.

Jeg hater han ikke. Jeg har aldri møtt han. Men jeg føler forakt. Gud tilgi følelsene mine, men jeg forakter en mann jeg aldri har møtt!
Jeg forakter handlinger mot et barn, som forlengst har vokst opp. Men handlingene har likevel blitt begått, og nå er det opp til Gud hva som skjer.
Nei, jeg skal ikke dømme. Men jeg forakter handlingene og likegyldigheten fra de som visste. For noen visste...

Jeg holdt skolebildet av en liten gutt i hendene mine, og så inn i øynene hans. Jeg strøk fingrene forsiktig over ansiktet på det svart/hvite bildet, og følte smerte. Øynene var så triste, og de så med et hjerteskjærende skrik om hjelp mot skolefotografen.
Et rop om hjelp, men ingen kom og hjalp han.
Ingen hørte de stille ropene, og ingen brydde seg.

Du ble ofte slått både gul og blå, og gikk på skolen med blåmerker både her og der.
Men unnskyldninger hadde du aldri. Beltereima ble slått over ansiktet en gang. Sånt kan man ikke bortforklare. Men for det meste var det ryggen og resten av kroppen som fikk lide. Du lærte å snu deg, sånn at smertene ble fordelt på samme sted, så ble det lettere når du skulle sove. Din fulle far viste ingen nåde når han var sint. Og ingen kunne komme mellom, for da led de samme skjebne.
Redsel og skam holdt din mor i hjemmet. Hun kunne ikke flykte. Hun var fange sitt eget hjem.
Nei, jeg forstår ikke. Men vi kan ikke skjønne alt.

Du spiser ikke løk i dag. Klarer ikke smaken eller lukta. Barndommen er ikke enkel for mange, men for deg var den en tragisk tid du var glad var over, når den endelig var ferdig. Din mor hadde laget løksuppe, men du følte deg ikke så bra den dagen, og hadde ikke lyst på mat. Men du måtte spise. Du kastet opp maten i fatet ditt. Det gjorde faren din rasende.
Du var 9 år gammel, og ikke store karen. Han tvang deg til å spise opp ditt eget oppkast den dagen. Sånt glemmer man aldri. Det setter spor.

En dag faren din sparket og slo deg, kastet han deg ned ei trapp. Da havnet du på sykehuset med ei ødelagt nyre, og tisset blod i flere uker. Du var bare 5 år.
Da fikk faren din straff. Men det var så lite. Litt tilsnakk fra myndighetene, ikke mer. Hva var vel barnemishandling på den tiden? Unger skulle ha juling innimellom for å ha skikkelig oppdragelse. Sånn var det bare...Spesielt om det var en gutt som var litt vanskelig å oppdra.
Og det var nok du. Hvem ville vel ikke vært "vanskelig" om de aldri fikk kjærlighet og varme i hjemmet? Aldri en klem? Ingen som synger for deg om kvelden, og ingen som sier de er glad i deg...?
Sånt setter spor i et barnesinn.

Takk for at du åpnet deg for meg, og delte historien din. Det gjorde sikkert godt å snakke om dette.
Jeg lover å være der om du trenger det.
Alltid.

Den blå kjolen

Hva jeg skal med enda en ny kjole? Jo, det skal jeg si deg, vennen min! Jeg føler meg fin og ung igjen. Jeg føler at jeg frisker opp hele meg, og det trenger en gammel skrott i ny og ne.
Nei, men ikke se så misfornøyd ut,da. Den sitter da bra rundt midjen, synes du ikke?
Fargen kler meg ikke, synes du? Pytt. Jeg har da kledd blått i hele mitt liv, jeg! Det vet du jo. Og med et tindrende hvitt perlesmykke til denne kjolen, så kommer jeg til å se ut som Sonja. Ja, Haralds frue på selveste slottet, altså. Jeg er jo Sinsenfrue, og vil alltid være det, og vi kler blått, vi!
Nei det er virkelig ikke snobbete, vennen min! Det er bare sånn, at har man blå øyne med ekstra blått i, så kler man blått. Det sa alltid far til meg. Og det sa du også til meg engang, men det er jo lenge siden, så du har kanskje glemt det? Man glemmer gjerne litt når man blir gammel, vet du. Men du sa faktisk det, ja.

Husker du at jeg hadde en blå kjole på meg den første gangen vi møttes, du og jeg? Det var såvidt du torde å kikke på meg, men jeg vet nok at du gjorde det. Du sendte meg lange blikk når du trodde jeg ikke så det, men jeg så det jeg, skjønner du.

Det var oppe på den store gården til onkelen din at vi møttes. Hvor mange var det han hadde invitert der oppe, husker du? Iallefall var det femti stykker han hadde bedt til denne ungdomskonferansen, men over åtti kom!Ja, det var tider,du. Åh, jeg savner den tiden alle tok tingene som de kom, og sorgene ikke så mye på forskudd som de er i dag. Vi hadde vel ikke helt forstått at det skulle komme dager da tingene ikke skulle bli så lette for oss. Men den gangen, da var vi unge, var alt så lekende lett...og latteren satt ikke så langt inne,nei.

Men det varte jo ikke så lenge før alvoret kom, med krigen og elendigheten den førte med seg. Ja, ikke for det, vi hadde jo hverandre du og jeg. Og selv om vi aldri fikk barna vi ønsket oss, så hadde du meg, og jeg deg. Vi hadde det godt. Ja, selv under krigen, så hadde vi det jo fint, der ute på landet sammen med besteforeldrene dine. Jeg likte at du kjempet i det skjulte mot tyskerne, det skal du alltid vite at jeg er veldig stolt av! Selv om navnet ditt ikke er i noen bøker, og du aldri ble nevnt, så er jeg stolt av deg for det.
Det er mange av dere som ikke er nevnt, men dere er da ikke mindre viktige for det.
Du var en helt, du. Joda, det var du. For meg og hele Norges land var du en helt! Og det er ikke snakk om noe annet, nei! Jaja, så er jeg litt streng i stemmen nå, men du er jo så altfor beskjeden noen ganger, at jeg må snakke litt strengt til deg. Ikke ta sånn på vei, du vet jo at jeg bare mener det godt.

Du, i morgen snakker vi ikke om krigen, kjære. Det er jo så lenge siden nå....og jeg blir jo ikke akkurat i godt humør av det, heller.
Vet du, jeg tenkte å dra med trikken ned til byen tidlig i morgen, sånn at jeg er hjemme før middag. Neida, jeg skal ikke kjøpe en ny kjole! Huff, jeg skal da ikke ha en ny kjole hver dag! Ja, du erter meg, du.
Jeg tenkte bare å kjøpe noen nye blomster, for det er litt trist her inne etter den lange vinteren. Hva synes du om en hortensia og et par azalia? Jeg vet du er svak for dem. Og hvis du vil, kan jeg ta med en bukett røde roser for å sette på stuebordet også. Det er jo alltid så nydelig med langstilkede røde roser.
Men du vennen, skal vi si godnatt? Det har vært en lang dag, og jeg er faktisk meget trett.
Vi har jo hele dagen i morgen, etter at jeg er hjemme fra byen.

Hun gikk elegant med sin fotside blå kjole, over til et gammelt mahognybord med løveføtter som sto ved stuevinduet. Et par sekunder sto hun helt stille og så opp mot stjernene, før hun satte leppene mykt mot urnen, og ga den et kyss, mens hun hvisket "god natt, elskling", før hun satte den forsiktig ned på plassen sin med to kjærlige hender.

Et barndomsminne

-Mormor, vekkeklokka di er jo helt feil!
-Det gjør ingenting. Jeg kan ikke se den uansett. Jeg trekker den opp hver kveld for å høre at den tikker, sa den gamle med et smil, mens hun satte klokka tilbake på nattbordet sitt.
Den ti år gamle jentungen skjønte ikke hvorfor, men slo seg til ro med at eldre damer sikkert bare hadde rare vaner, og at det ikke var alt små jenter forsto. Forresten, var det kanskje sånn det hang sammen, at når man er nesten blind, så er det greit å høre at noe tikker om man våkner opp, og ikke kan se? Høre kunne hun jo...
Eller.. kanskje sov hun bedre om noe tikket?

Det var så godt å være hos mormor! Mormor hadde verdens beste hjembakte brød! Verdens deiligste såpe! Verdens beste fang! Verdens mykeste gyngestol! Og så fikk jeg se barne TV i farger!
Og så fikk jeg sove på stua, selv om det var litt skummelt når det ble kvelden, hvis jeg ikke hadde sovnet før mormor la seg. Skyggene ble litt for lange da.... Men utpå natta kunne det hende at bestefar sto opp og satte seg ved kjøkkenbordet, og siden stua og kjøkkenet var ett rom, kunne jeg se han fra der jeg lå.

Bestefar var syk, men det snakket han aldri om. Men jeg visste han var alvorlig syk. Ingen hørte han klage. Han pustet så rart og kort, og så litt tufs ut. Bestefar, som engang malte de flotteste landskap fra Nord Norge, var ikke i form til det lengre. Nå var malepenselen lagt ned for godt. Men jeg fikk et minne i minneboka mi, og der tegnet han et fint norsk flagg, og skrev et minne til meg. Han hadde så pen ei håndskrift, bestefaren min.

Jeg syntes synd på bestefar, og hadde nesten lyst til å stå opp og gi han en klem når han satt der så helt alene på en kjøkkenstol, midt på natta.. Han fikk øye på meg, og så at jeg var våken. Han smilte til meg. Nesten litt tappert mellom de små, korte pustene.
Bestefar var en søt gammel mann, med en litt for stor nese, og fine, pjuskete hår på hodet. Lignet på en av fedrene i den syvende far i huset. Han nummer 3 eller 4. Ikke så nøye. De er jo så søte alle sammen.
Når han tuslet tilbake til senga si, tøyset han, og gjorde et lite hopp i den hvite langunderbuksa si. Da måtte jeg le. Det var bare så utrolig morsomt!
Så sovnet jeg, og våknet ikke før jeg kjente nytrukket kaffelukt, og hørte andakten fra radioen neste morgen.
Alle barn skulle hatt dette barndomsminnet...

Mormor kunne klippe fine dyr av kakebokser fra bakeriet. De sto av seg selv. De kunne lekes med i timesvis, og tegnet man fine fjes på dem, fikk de liv. Bondegårder ble til i fantasien, og gjerdet ble laget av bestefars gamle rammebiter fra da han lagde rammer til maleriene han malte. Ingen sak å lage lekene selv.

Mormor kunne ikke se godt. Så hun hadde Det Nye Testamentet i deler, med Matteus Evangeliet i veldig stor skrift, i egen bok. Jeg husker hun ba meg lese for henne. Og jeg leste med prektig stemme, husker jeg. Det var liksom noe spesielt med dette å lese fra Bibelen.
Jeg var også med i barnegospel den gangen, og en kveld hadde hun invitert en del eldre damer på besøk, og siden jeg hadde med meg sangboka fra gospelkoret, måtte jeg synge. Sjenert til tusen, men absolutt overtalbar. "Vær meg nær O Gud", "La oss vandre i lyset liksom Han er lys" og mange andre sanger.
Og vafler ble servert, og jeg følte meg stor som fikk sitte oppe med gamle damer, helt alene, og være midtpunkt for en hel kveld. Ikke verst! Sangstjerne for en kveld.
Det gjentok seg aldri. Hvis man ikke regner med hundrevis av ganger jeg sang for ungene ved leggetid, etter at jeg selv ble mor. Debuten glemmes forøvrig aldri.

Gode minner er alt jeg har av mormor. Jeg skulle gå på butikken for henne, og handle noe. Fikk noen mynter, og hadde noen penger fra mamma som jeg skulle kjøpe noe godt for. "No må du ikkje klatter bort pængan" var beskjeden før jeg gikk. Mormor vokste opp under sparsomme kår, og ville nok at barnebarnet skulle verdsette krona. Det hender fremdeles jeg hører stemmen hennes, hvis jeg står og ser på noe som jeg vet egentlig er bortkastet å kjøpe; "Grethe, no må du ikkje klatter bort pængan", på klingende nordlansk.
En liten pose popkorn var alt jeg kjøpte til meg selv, og da syntes jeg at jeg egentlig var ganske flink.
Men da det var Levangermartna, kunne jeg ikke dy meg fra å bruke hele 10 kroner på ei sparebøsse som jeg bare måtte ha; ei svart metallkiste med ei skjeletthand som poppet opp når du la pengen på en dings, og opp kom ei skjeletthånd og krafset til seg pengen, og dro den ned i kista med et "PLING"! Og med det samme kom skallen på skjellettet opp og hilste, som om den sa "takk for pengen!!", før det forsvant ned i kista igjen.
Makabert som fy, men den sparebøssen måtte jeg bare ha! Mormor var dypt rystet, som den kristne sjel hun var! "Huff og huff, det er som om døden kommer og tar pengene!" var hennes kommentar. "Der ser du hva penger er, bare ulykke" sa mormor.
Gamlingene på trygdeboligen syntes dette var så moro, at de kom med småpenger når vi satt ute ved et rundt bord, for å se denne dødningeskapningen i aksjon. Og jeg fikk beholde pengene, selv om det var ingen sak og få åpnet den og gi tilbake pengene. Jeg tjente fort inn det sparebøssen kostet. Følte at det var litt ekkelt, men de syntes det var underholdende å se på denne raringen, og de lo av den, mens mormor ristet på hodet. Men jeg tror egentlig hun syntes den var litt artig likevel. Hehe

Bestefar gikk bort året etter denne siste sommeren med mormor. Jeg var 11 år.
Det var etter at bestefar døde at jeg bestemte meg for å gifte meg med en bonde når jeg ble stor. For mormor skulle få bo sammen med meg! Hun skulle få egen leilighet, egen ku og egen sau. Jeg sendte henne et brev, med bilde av huset vi skulle ha, bare en mnd før hun gikk bort, og sa at sånn skulle det bli, bare jeg ble voksen og fant denne bonden. Men mormor dro til Himmelen bare 3 mnd etter at bestefar døde, og det er det vondeste minnet jeg har fra hele barndommen. Hjertet mitt mistet en stor bit den dagen. Og det har aldri blitt helt bra. Men jeg kommer til å se henne igjen en dag, det er jeg overbevist om.

Jeg ble aldri gift med noen bonde heller.

Kanskje like greit, B-menneske som jeg er....men det var lov å drømme og håpe sammen med verdens snilleste mormor den gangen man bare var et barn.

Et lite knippe med dikt

Til mamma

Så ofte blir de glemt,
de ord vi burde si.
Så ofte er det travelt,
så sjeldent tar vi tid.

Vi haster gjennom livet,
gjør alt vi bare MÅ.
Vi mater,steller, klemmer
våre dyrebare små.

Men mamma hun blir ofte glemt,
når vi har flyttet vekk
Et enkelt "Jeg er glad i deg"
gjør store underverk!

Så her er det jeg ville si,
på dagen som er din:
Jeg er så veldig glad i deg,
kjære mamma'n min!

%%%%%%%%

I cried myself to sleep last night,
You didn't see it, dear....
I cried of feeling hopelessness
With pain in every tear..

I cried because I feel so cold
And tired of everything
I cried because it feels so bad;
my heart no longer sing!

I cried because I cannot be
The one you all expect
I cried because I'm incomplete,
When wanting to be perfect!

I cried for all the kids I have;
I m not what they deserve!
I cried because I always feel
So far away from here-

I cried for us; for me and you
I'm sorry I'm so cold!
I cried of fear and sadness
I'm fearing getting old..

My tears were quiet,
- never loud
I could not help myself...
I was so hurt,
my soul was sad
I still feel very,
very bad...

I know you love me very much
I even cried for that.
I'm so tired,

-- feel so down
And all I want

is love you back.

%%%%%%%%%

....So, what are you calling me?
(Jobbsituasjon en gang i tiden)

I hear you call people all kinds of names,
almost each and every day.
You backstab the others right to my face,
and always have bad things to say.

You judge them behind their backs,
making things as bad as they can be.
makes me wonder at times:
What names are you having for me?

So sweet to people when talking to them,
but not when they aren`t here.
Then the "namecalling" starts,
about him or she,
so, what names do you have for me?

%%%%%%%%%%%%%%%%%

To my 6 children

Without you I’m nothing!
Nothing at all...
What would my life be, Had it not been for you?
I thank you for this; my 6 precious kids:
For being as special as you!

What made me deserve getting children like you?
What made God decide such a wonderful thing?
Sometimes you make my heart ache in pain,
But most of the time it will sing!

You made me whole,
and gave my soul
The things I could live for each day.
Where would I have been,
Without having you?
That’s really hard to say!

I gave you life, ‘cause I loved you;
Even before you were born!
Each gave me something to remember,
Good memories when I feel thorn.

Haven’t I always been there,
For you as I should have been;
I ask your forgiveness, I’m sorry;
if I hurt you, or ever was mean.

Please know I tried,
I always wanted to be good!
So often I think back in time
And times when I misunderstood....

My heart aches for yesterday,
For things I did wrong,
But time came,
....time went,
and now it’s forever gone........

I hope I have given you something good,
Something to take to your heart.
Something to remember when I’m gone
And help you to get a good start.

For every hugs and kisses; I thank you!
For tiny hands holding mine.
For every tear you let me wipe from your face,
For every beautiful smile!

I love you,

my children.
I always have!
Even before you were born.

Love,

mamma

%%%%%%%%%%%%%%

This morning I walked through the door,

when something strange and wonderful occurred;

A white little feather fell down by my feet,

and I don`t think it came from a bird!

You see, I was thinking about all those men

and women, and children who died.

The 11.of September two thousand and one

sticks out like a day with no pride.

I was thinking with sorrow and pain in my heart,

like I do every year on this day;

when a small little feather fell down by my feet,

like an angel was trying to say:

"They did not die, -for their souls are alive,

and they all send their love down to earth!"

So I smiled at this feather,

so shiny and white,

laying down on the ground, in the dirt.

...a white little feather fell down by my feet,and I don`t think it came from a bird....

%%%%%%%%%%%%%%%%

Englenes Prinsesse
***************
Johanna, du fikk ikke leve
på jorden som andre små
Men i mamma og pappas hjerte
vil du alltid bli husket på!

Som englenes lille prinsesse
er jeg sikker på at du har det godt,
der du dro for å feire julen
i Himmelens lyse slott!

Mamman og pappan din gråter;
de savner deg lille venn!
Men en gang er jeg overbevist
at de får se, og holde deg igjen!

Hvil i fred,
lille Johanna.