Dypt i hjertets skrivebordsskuff...

...fant jeg et dikt som er "eldgammelt", som jeg skrev for ufattelig mange år siden.
Dette vil jeg dele med hvem det nå er som måtte dumpe borti denne rare, lille bloggen min.


"Når du sover"


Når du sover
hvisker jeg stille "jeg elsker deg"
For jeg vet du ikke bryr deg
Når du er våken....

Når du sover
stryker jeg deg forsiktig over håret ditt
For jeg vet du ikke liker det
Når du er våken....

Når du sover
Tar jeg hånden din og klemmer den i min
For jeg vet du aldri lar meg
Når du er våken...

Når du sover
Gråter jeg stille i puten min
For jeg vet du ler av min sorg
Når du er våken...

Når du sover
Kysser jeg deg forsiktig på munnen din
For jeg vet du kysser en annen
Når du er våken...


Når du sover,
ligger jeg våken....

Flyttemelding!

Det er ofte sagt at man er mellom barken og veden i enkelte saker. Eller på engelsk; "Between a rock and a hard spot". Jeg har vært "der" utallige ganger, og ER der akkurat nå, så nå vil jeg skrive om denne trange, vemmelige plassen.
Jeg melder nemlig herved fra om flytting! Jeg river meg løs fra denne mellomplassen, dette trange, ekle lille steded som er "der". Et sted mellom barken og veden. Eller mellom steinen og den harde plassen..

Flyttet jeg dit selv?? Av egen fri vilje? Når skjedde dette, da? Jeg vet ikke. Men jeg har hatt for vane å havne der oppigjennom årene, og jeg vet ikke hvorfor.
Er jeg svak? Sterk? Velger folk meg, og plasserer meg der? Eller valgte jeg det selv?
Analyserer jeg hele greia, skal jeg nok finne ut hvorfor.
En ting er iallefall sikkert; Nok er nok! Jeg vil UT!

Jeg har alltid ville fikse ting. Ordne opp i ting som har gått istykker. Enten det var en gammel radio, eller et menneskehjerte... Jeg har alltid følt at jeg måtte være der for svake mennesker, enda jeg ofte har vært svak selv.
Jeg har hjulpet gamle mennesker med å handle mat fra jeg var en neve stor. Jeg løp fort til butikken og handlet melk og brød, og jeg følte ikke for å ha noe igjen for det.
Skryter jeg av meg selv, tenker du?
Nei, jeg føler alle mennesker skylder å hjelpe andre. Jeg synes ikke det er en bragd, men en plikt. En dag er det jeg som trenger hjelp. Kall det "pay it forward".
Jeg tror på sånt. Og vet man får igjen det man sår. Om det tar ei stund, så høster man en dag det man sår. Enten det er godt eller vondt.

Men dette med å stille seg i en posisjon hvor man rett og slett blir brukt, og presset mot to parter, det suger regelrett livssaften ut av et menneske. Kanskje har jeg simpelthen ikke styrke til dette her lengre? Jeg makter ikke å føle meg dratt mot to parter, som begge to skal ha forståelse, og styrke fra meg, når jeg selv er svak. Kanskje jeg simpelthen må ha en "Ut og bort fra barken og veden-pause"?


Det er for trangt her...så beklager barken!
Beklager veden; I dag svikter jeg dere begge.
Jeg har flyttet!

Come along for the ride...

She didn't know it then.
Of course she didn't know.
Who knows what happens next?
She wanted good.
Not perfect.
Not extraordinary.
Just good and safe and nice.
A family.
That's all she ever wanted.

Come along for the ride...

She had her first so long ago,
her joy
her love.
A tiny little newborn.
She had the very best;
Her kids,
her pride,
the cutest little faces!
Oh, what joy,
a family.
Her family!
What joy!

Come along for the ride...

Hurt.
Tears and broken hearts.
Shattered pieces everywhere.
Thousands!

Safe and nice,
and good is gone.

Come along for the ride...

Scary then, how fast it goes.
And God is blamed for things...


She ran away.
So far away.
And felt so all alone.
Secrets.
No one understands.
No one cares.
Selfishness takes over.
The land of the Free
Was not Free for her.

Come along for the ride...

Mistakes and ungodliness
She feels it in her blood.
Day after day,
Week after week,
Month after month!
Until she falls apart:
"Please forgive me Father,
Help me! I am LOST!"
He hears her plead.
Her cry for help.
She is His child.
He is her Father.
Once again.

Come along for the ride...

So many tears.
Mistakes.
Broken wings.
Life is hard when you are all alone,
even when your not.
Stumbling in the darkest hour
Thinking you do right,
When its wrong.

Come along for the ride...

She has kids with many men.
Three?
Yes, three.
Shame on her!
She has married twice?
No, three!
I have heard it from reliable sources!

Gossip will burn your lips
And cut your tongue.
Or the mirror will show yourself in a few...

Come along for the ride...

Oh, don't talk.
Hush.
Bury it under carpets,
or the dirt.
6 feet under.
Or deeper
if you can!

Silence!

No.
It had to be said.

She is tired.
SHE was honest.
Honesty pay a high price.

She should know.

She isn't proud
She isn't shameful.
She is humble.


Thank you for the ride...

I dag fòr det en Peter i meg, gitt...

Peter, en av Jesu displer, var ved et par anledninger kjent for å ha et litt voldsomt temperament. Han grep sverdet og hogg øret av en av dem som kom for å gripe Jesus i Getsemane hagen, og han sa også til Jesus at om alle andre fornektet Jesus, kom han aldri til å gjøre det.

"Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg!" Sa Peter til Jesus under det siste måltidet de hadde sammen.

Men før hanen gol tre ganger, hadde han tilogmed bannet på at han ikke kjente Jesus.

Vel...i dag fikk jeg erfare en Peter selv. Og det er ikke ofte, må jeg innrømme, at jeg blir skikkelig sinna på fremmede folk. Spesielt gamle damer. Jeg er egentlig glad i gamle damer...Men i dag ble jeg så eitrandes irritert på ei gammel dame, at jeg....ja!!! Her er historien:

Jeg skulle på sykebesøk på sykehuset i dag tidlig, og det er en parkeringsplass der, som alltid er full. Vanskelig å finne plasser, men det går selvfølgelig bra til slutt å finne en plass. Det er enveiskjørte "gater" inn og ut på de enkelte parkeringsplassene, og jeg kjørte frem og tilbake, i 15 minutter, før jeg ENDELIG ser en mann gå mot bilen sin! Så jeg kjørte opptil dit, i min enveiskjørte gate, og stopper bilen pent, og blinker inn mot den parkeringsplassen, sånn at alle sammen skjønner at denne er MIN =o)
Mannen begynner å rygge.
Da kommer det i motsatt kjøreretning en diger van med ei gammel dame bak rattet. Hun ser hele seansen, og jeg skjønner med ett at dette er en av dem som kjører mot kjøreretningen for det første, og for det andre er av dem som STJELER PARKERINGSPLASSER FRA ANDRE!!! Hrmf!
Før mannen får rygget seg ut skikkelig, klarer denne dama i denne megasvære vanen, å schmokke bilen sin inn mellom to biler! Frekke dama!!! Jeg er så paff! Går det an??! Tenker jeg. Og det går virkelig an...for det gikk jo an. Hun gjorde dette rett foran snuten på meg og bilene bak meg...og mannen som såvidt klarte å rygge ut, før hun på mystisk vis greide å smyge bilen inn.
Jeg sier noe i bilen, men hun ser ikke engang på meg...nei, jeg banner ikke. Men hun får høre det på norsk. Frekka! Dvs hun hører meg jo ikke, men jeg sier jo noe til henne! Inne i bilen min! Men dog...Det er TIL henne, ja!

Jeg må bare innse at jeg må finne en annen parkeringsplass...og kjører pent og sakte videre. Ok. Jeg tråkker LITT hardt i gassen....Ingen konfrontasjon med gamle damer på 70 år. Men verbalt inne i bilen, ganske høylytt, går skravla, uten å tenke på at en treåring i baksetet snapper opp alt. Jo, forresten vet jeg godt han hører det. At ei hekse tok parkeringsplassen til mamma...(Jada, jeg vet det er stygt å si sånt. Men jeg sa det, og det glapp så fort ut av meg, at jeg kan ikke noe for det der og da)

Etter 15 nye minutter på jakt, finner jeg endelig en parkeringsplass. Og det er èn bil ved siden av meg og 70 åringens bil. Parkeringstyven...Tenk at jeg havner rett der, med kun en bil mellom oss. men dama er selvsagt forsvunnet, siden hun har hele 15 minutters forsprang.

Jeg griper en lapp og en sprittusj, og skriver ivei på amerikansk:
"Jeg synes du er veldig frekk som stjeler parkeringsplassen rett foran nesa på folk! Jeg vet du så meg!! Og hvis du ikke så meg, har du virkelig ingenting bak et ratt og gjøre! Det tok meg 15 minutter å finne en ny parkeringsplass etter at du snappet "min" fra meg!"

Jeg tenkte å legge den i vinduet på bilen hennes, men jeg gjorde det ikke, for det satt en mann i bilen ved siden av meg. Så jeg lot den bare ligge i bilen min, og gikk på sykebesøk. Var borte i en times tid, og fikk summa meg, og snakket ut om "episoden" til mannen min. (Ja, jeg var skikkelig irritert! PMS og greier! Tuller ikke med sånt ;o) hehe)
Forresten vet jeg at mannen min hadde snakket med damen, og forlangt parkeringsplassen der og da, hvis det var han som hadde sittet bak rattet...hehe ;o)
...Hva pappa hadde gjort, det tør jeg ikke tenke på engang! hehehe

Når jeg går ut av bilen, sier treåringen høyt og tydelig til en annen gammel dame på parkeringsplassen: "The witch took our parking!"
Oioioi!! --Hysj, sånt sier du ikke...sier jeg, og håper virkelig at dama ikke fikk med seg hva gutten sa! Jeg MÅ lære å styre munnen min!
"Hi, sweetie" sier den gamle, søte damen, som helt sikkert tok sin parkeringsplass på ærlig vis.


Jeg rusler ut etter endt sykebesøk, en times tid etterpå...blodtrykket har senket seg, og bilen til parkeringsplasstyven er der enda. Lappen jeg skrev ligger fremdeles i min bil. Svarte, tykke sprittusjbokstaver. Sinte bokstaver! Jeg leser igjennom hele greia en gang til. Det sitter ingen i bilen ved siden av lengre. Jeg kan med letthet legge lappen på vinduet til dama. Hm, vinduet hennes er åpent! Jeg kan slenge lappen inn i bilen!! Så kan hun få lese sannheten om hennes frekke framferd, hennes ekle væremåte! Ja! Det kan jeg!

Men så tenker jeg at "two wrongs don`t make a right". Og hva godt gjør det egentlig meg å "kjefte" på denne dama? Har jeg egentlig noe med å hovere sånn med henne? Å gi igjen med samme mynt?
Hva ville Jesus ha gjort?

Den var litt frekk denne lappen også...Ikke så snilt det som sto der.
..............jeg ser ned på den sinte lappen min, før jeg river den i filler, og kaster den i søppelposen i bilen.
Så starter jeg opp, og kjører pent og pyntelig ut av parkeringsplassen.

Det føltes faktisk godt, det også! =o)

VIP

Very Important Person; Det er deg, det. Du. Ja, deg! Du som leser dette.

Når det var OL på Lillehammer i 1994, var jeg VIP-sjåfør. Jeg kjørte de "veldig viktige folkene" rundt til de forskjellige arenaene, og da hadde jeg et plastkort rundt halsen som gjorde at jeg kom inn overalt. Det hadde et liggende åttetall, som står for "uendelig". Noe som betydde at jeg kunne komme meg inn på hver eneste arena. Jeg var jo ingen viktigper der, men fordi jeg kjørte alle disse "vippene", så måtte jeg jo ha tilgang til stedene vi plukket dem opp. Derfor kunne jeg komme inn alle disse stedene, og alt jeg trengte å gjøre, var å vise fram mitt liggende åttetall, og inn kom jeg.

Så hvorfor skriver jeg om dette her med liggende åttetall, vipper og deg og meg? Jo, det er fordi jeg synes det er på tide å snakke om at alle sammen egentlig er en VIP!

Det har vært dager i mitt eget liv hvor jeg har følt at jeg ikke orket å stå opp for å se meg selv i speilet, og ta fatt på en ny dag. Jeg har tenkt at nå orker jeg ikke en dag til, og vil ikke mer, rett og slett. Nå er det nok. Men man kan ikke gi opp! Og dette vet den aller innerste stemmen, som da stepper inn, og sier; KOM DEG OPP!!! Og opp kommer du deg!
Jeg har vært så langt nede, og følt at jeg kan ikke mer...kan ikke komme meg opp. Men opp må du. Fordi du egentlig ikke har noe valg.

Jeg har ofte i livet mitt følt meg ganske verdiløs. Vet ikke hvorfor, men sånn har det føltes, men det var når troen i hjertet var borte, eller veldig svak.

Alt var så travelt når barna var små. Barna må jo komme først, og er man foreldre, så vet man at etter en handletur for å kjøpe fks klær, så kommer man ikke hjem med klær til seg selv. Nei, da har man kjøpt klær til barna sine. Det er sånn det er som oftest. Og når man har det travelt med barna, og de vokser, tar man veldig lite tid til seg selv. Ofte kunne disse nedturene mine komme etter nattevåk og slitsomme perioder når barna var veldig små. Det er da det hadde vært viktig om noen kunne sagt ordene "DU er verdifull! DU er en VIP!"
Men ingen sa det til meg. Derfor føler jeg det er viktig at jeg sier dette til DEG =o)
Jeg tror du trenger å høre det, nemlig!

Du er en viktig person. En verdifull person. Du er en person som ikke kan unnværes!

Og nå kommer min filosofering, som jeg har tenkt på i dag;

Jeg hadde aldri gått inn på en butikk og kjøpt et puslespill med 499 brikker, om det hadde stått 500 brikker på esken! Altså...hadde det manglet èn brikke, så hadde jeg ikke kjøpt det puslespillet, om det så hadde kostet 10 øre!
Sånn er det i livet også! DU er den ene puslebrikken, kjære venn =o)
Hvis du ikke hadde vært der i mitt liv (og jeg bryr meg ikke om det er hjørnebrikken, midtbrikken eller hva alle disse brikkene kalles) så hadde noe vesentlig manglet!
For hvis ÈN brikke hadde manglet, hadde puslespillet ikke vært komplett! Et hull hadde gjort puslespillet uferdig om alle de 499 andre brikkene var lagt på sine plasser. Et gapende sår et eller annet sted i puslespillet, et uferdig mesterverk. Og det ville ikke vært perfekt uten brikke nummer 500; Du!

Vi er alle sammen unike brikker i livet. Vi utfyller hverandre. Noen jobber som frisør, andre er leger eller professor på et universitet. Ikke se ned på husmora eller skopusseren på en travel flyplass. Hvis alle respekterte hverandre, og så med likeverd på den andre, ville vi hatt et bedre samfunn.
Vi er brikker. VIP-brikker =o) Vi er midt i en plan, alle sammen. Noen er brikke nummer 1, andre brikke nummer 236 og du er brikke nummer 500!

Gud har skapt oss verdifulle.
Kjenner du ikke at du er verdifull? Da er det best du kjenner bedre etter...

Klem fra meg til deg; fra en liten verdifull brikke til en annen ;o)

Da dedikeres bloggbildet til onkel Ron

Har faktisk ikke tenkt over det i det hele tatt =o) Men at lillegutten min har en Harley Davidson babylue på seg, det skal vi fra nå av dedikere til "uncle Ron" som gikk bort i stillhet i natt. Det er heldigvis ikke smerter og kreft i Himmelen =o)

Forklarte lillegutt i morgest at onkel har gått bort, og er hjemme hos Jesus nå, men en treåring skjønner ikke mye av sånne dype, rare ting om liv og død.
Sannelig ikke lett for oss voksne å skjønne det heller!

"Mom, Im going to bring him a pink flower!" sa han.

Når vi tok vårt siste farvel med Ron på lørdag, mens han enda var i live, og fredfult sa at han er klar for døden og å møte Gud og alle som har gått foran han, ga lillegutt han en rød blomst han hadde plukket fra en busk i hagen (se bildet). Den var svett og litt knøvlet etter å ha blitt holdt inni ei lita barnehand i over en time på bilturen dit, men hva gjør vel det?
Den var onkels blomst!

Onkel Ron elsket Harley Davidson motorsykler hele livet. Hans store "passion", og han hadde en stor samling små lekemotorsykler og noen større. Han var med i Hells Angels i sin ville ungdoms tid. Nå er han Gods Angel....Litt av en kontrast.

På lørdag var håndtrykket hans så varmt og sterkt, og klemmen så god, og stemmen så ydmyk ..nå er han borte.

Hvil i fred, Ron.
Glad i deg =o)

Sees igjen en vakker dag!

Gamle drømmer.............

Da var det endelig bestemt. Ingen vei utenom. Nå hadde hun tatt beslutningen, så fikk barna ta det som det kom. De var voksne, og hadde egne liv. Trygge, gode jobber. Egne hus. Barn, ektefeller og de hadde det som folk flest. Ganske bra, med andre ord.

I mange år hadde hun stelt for sine gamle foreldre, som nå var borte. Mannen hennes døde i fjor, og etter en lang og stusselig vinter, hadde hun gjort noe hun hadde tenkt på helt siden hun var 15 år. Først trodde hun det var et kall fra Gud. Så hadde hun tenkt at det hele bare var tull, og ristet tanken av seg. Selvsagt hadde det ikke blitt noe av det den gangen. Bare en dum jentedrøm, som aldri kom kom til å gå i oppfyllelse. Trodde hun.

Den gangen hadde alle jentene som mål å finne en mann, få barn og ferdig med det.
Men inni seg hadde hun hatt en drøm. En fjern drøm om noe mer, - noe ingen av andre jentene hadde snakket om. Og hadde hun snakket om det, hadde de andre sikkert ledd av henne, og sagt hun var gal. Rar og annerledes hadde hun alltid følt seg. Ikke gal eller tilbakestående. Men annerledes. Definitivt ikke som alle de andre.

Først fant bestevenninnen hennes seg en kjæreste, så fant hun seg en, og så ble det ekteskap og barn. Noen venner flyttet langt bort, mens andre holdt seg til den lille byen. Hun var en av dem som ble igjen. Og nå var det gått mange år.
Hvor i alle dager var det blitt av alle disse årene? Her hadde hun gått de samme gatene i byen når hun skulle på jobben, til de samme butikkene når hun handlet, fulgt barna til den samme barneskolen, og sett dem gå ferdig samme ungdomsskole og gymnas. Før de flyttet ut av barndomshjemmet, og fant kjærligheten ganske langt borte, alle tre.
De var ikke hjemme så ofte, men hun besøkte dem noen ganger i løpet av året, og det var alltid koselig. Men hun lengtet etter "drømmen". Og etter at Peder døde, var det helt sikkert at nå, NÅ var tiden inne!"Drømmen" måtte oppfylles. Hun visste av hele sitt hjerte at Peder hadde ønsket henne lykke til!
Hun hadde fremdeles mye å gi. Mye å leve for. Hun visste dette var riktig, og følte at tiden var inne.

Livsforsikringen etter Peder skulle hun gi til barna. Det var helt klart. Salget etter huset til foreldrene var allerede avgjort; Mye var allerede brukt på "Drømmen", resten øremerket prosjektet videre. For her var det mye som gjensto. Mye å gjøre!

Og nå hadde hun nettopp fått en telefon fra megleren; huset hennes hadde en kjøper, og det ble en mye bedre kjøpesum enn hun hadde drømt om! Dette lovet bra!
Hun smilte i sjelen i dag. Smilte i ansiktet også, der hun gikk og småtrallet for seg selv mens hun vasket klær, strøk en duk og la flere frø på fuglebrettet.
Sola skinte høyere og høyere på himmelen for hver dag, og hun visste at i dag måtte hun ringe barna sine. De måtte få vite.

Hun var så spent som en ungjente da hun slo nummeret til eldstedatteren. Tenkte det var greit å snakke med den eldste først, og ringe nestemann, og så den yngste til slutt.

- Hallo? Maren, dette er mor. Nå skal du høre....Jeg har kjøpt et barnehjem i Peru som skulle legges ned, så jeg flytter dit i sommer for å ta over. - Neida, jeg er ikke gal, det er bare en veldig gammel drøm.....