Vakre øyeblikk i livet

Lukas elsker onkel Ron. Han vet ikke at onkel Ron har fått kreft, og bare har 10-13 mnd igjen å leve.
Forresten, det var i høst. Nå er tiden enda kortere.

Onkel Ron kan fikse alt! Den lille bærbare DVD spilleren Lukas har med seg på bilturer, pleier å løsne i pluggen, og da må onkel Ron fikse den med loddebolten sin. Det er gjort i en fei, og treåringen er mektig imponert over at den virker igjen. Onkel Ron kan visst alt, han! Han har fikset den to ganger, for den har fått litt tøff behandling av en tøff liten gutt.

Onkel Ron fikset den med litt mere skjelvende hender den siste gangen, men han fikset den fint. Han vet hva han gjør, og følte seg nyttig. Det var lett å se.
Ikke så greit når dagene fylles med medisinering, tømming av kateter, legevisitter og strålebehandling, for å se om det kanskje kan utsette døden litt.

Lukas er forkjølet. Ikke så mye, men litt snørrete og litt hoste. Onkel Ron kan ikke være i nærheten av sånt nå, men han måtte komme på besøk for og få ordnet noe. Skikkelig kort visitt, men tok seg tid til å sette seg nedpå litt. Munnbindet er på plass, og onkel Ron er litt "rar", synes gutten.

"Hva er det?" Han peker og vil ha forklaring.
"Det heter munnbind, og han må ha det på, fordi han er syk, og kan ikke bli enda mere syk".
Hm, ikke en grei nok forklaring, kanskje? En treåring spør mer enn 10 vise menn kan svare, og det munnbindet onkelen hadde på seg, så nok litt pussig og merkverdig ut for en liten gutt. Men svaret var visst godt nok.

Onkel Ron er som en magnet! Han løper bort til onkelen før mamma kan stoppe han! "Kan jeg sitte i fanget ditt, onkel Ron?".
"Nei, Lukas, kom her! Ikke forstyrr, kom hit nå".
Kan ikke være brysk, men løfter han bort, mens onkel Ron prater med pappa.

"Mamma, hvorfor kan jeg ikke sitte i fanget til onkel Ron?"
Den lille gutten gir seg ikke, og vil til onkelen sin. Helt bortpå, helst helt innpå, og oppi ansiktet for å prate. For det er mye de to pleier å prate om til vanlig. Sånn "mannfolkprat"!
Onkel Ron er syk, og skal hjem snart, forklarer mamma. Han kan ikke få dette som du har, og bli snørrete og hoste, for da må han på sykehuset og ligge der hele tiden. Onkel er syk fra før, vet du, og vil ikke bli enda mere syk. Så du får sitte her sammen med mamma, så kan vi besøke dem en annen gang, når du er frisk.

Gutten ser lenge og alvorlig på onkelen sin, som sitter der i sofaen med en Harley Davidson caps på det nesten snaue hodet sitt, og plutselig sier treåringen:
"Onkel Ron, kan jeg få gi deg en klem?"

Da kommer en blank liten tåre fram i øyekroken til onkelen....

Hvis jeg bare kunne gå tilbake i tid....

Hvor mange av oss har vel ikke spurt oss selv akkurat det spørsmålet? Alle sammen? Iallefall er det mange som gjerne skulle ha forandret på et eller annet i fortiden sin...

Hvis jeg kunne gå tilbake i tid, hva ville jeg gjort annerledes da? Hmmmm.... Jeg har tenkt på dette mange ganger, og da har jeg tenkt; Hvor langt burde jeg gått tilbake,da?
Går jeg tilbake 5 år? 10 år? 15, 20?25?Eller helt tilbake til barndommen?
Og hva skulle jeg forandret på, som jeg alene har konsekvensene eller "skylda" for? Og som ikke hadde forandret noe for andre, som kanskje de ikke ville forandre på? En persons liv har jo konsekvenser for mange andres liv. (Ja, kompliserte greier, dette livet ;o)
Hvem av barna hadde ikke vært født, om jeg valgte sånn eller sånn på det eller det tidspunktet? En utenkelig tanke for meg!

Når jeg ser tilbake i tiden, så ser jeg at jeg kunne gjort så mange av tingene annerledes. Jeg vet jeg ikke burde ha flyttet hit til USA, osv. Men det ble gjort, og her er jeg. Hadde jeg valgt andre veier, hvem vet hva som da hadde skjedd? Ikke godt å si. Kanskje var det akkurat hit jeg skulle? Hvem vet....?

Jeg har tatt valg. Jeg har gått veier jeg ikke skulle ha gått på, og omveier som ikke var veier Gud ville jeg skulle gå.
Jeg har fulgt min egen vilje mere enn søkt Guds vilje mange ganger, og det har ikke ført med seg det gode. Så jeg hadde nok valgt annerledes i en del, hadde jeg fått sjansen igjen. Og hadde jeg visst det jeg vet i dag, den gangen...hadde jeg jo valgt annerledes på forhånd.
Men vi vet jo ikke hva som ligger foran oss når vi står der foran veiskillet, og skal velge....

Så hvor langt tilbake hadde jeg gått? Hvilket valg hadde jeg eliminert? Hva hadde jeg valgt annerledes, hvis jeg kunne gå tilbake i tiden?

Og etter litt fundering, - nei, jeg korrigerer meg selv: Etter MYE fundering, så har jeg faktisk kommet til at jeg slettes ikke skal tenke på dette her i det hele tatt.
Jeg kan jo ikke gå tilbake i tiden.
Jeg kan ikke engang gå tilbake til morgendagen, og forandre på det som var i går.
Jeg kan ikke engang gå tilbake et sekund. Det kom, og det gikk og -VIPS- der er det borte.
Og hadde jeg egentlig kommet til å valgt så annerledes? Egentlig??

Nei...det er nok bra det ikke er oppfunnet noen tidsmaskin enda ;o)
Da tror jeg vi menneskene hadde fått det travelt med å dra tilbake i tid for å ordne opp i alt det dumme vi har gjort, og så hadde det sikkert bare blitt enda mere styr...

Har du ikke sett filmen "Its a wonderful life", anbefaler jeg den på den varmeste!! Den handler om en mann som føler at han er oppgitt over livet, og en dag ønsker han at han aldri skulle ha vært født. Og det ønsket blir oppfylt. Men han får se hvordan byen han vokste opp i ville sett ut, dersom han aldri var født. En engel viser han hvordan alt ville blitt, og alle menneskene han kjenner, har andre mennesker i livet sitt.Noen har ingen.
En flott film til ettertanke. Et liv har faktisk store konsekvenser for mange andre liv!
Vi ser den hver jul (det er en typisk julefilm her i USA)


Jeg er så glad i salme 139, så litt av den tenkte jeg dele med deg her. Den er god å ta med seg på veien, fordi den gir trygghet og visshet om at vi ikke trenger å gå alene eller fundere på morgendagen. Gud er med. Hver dag. Dagene er i Hans hender.

......så gårsdagen skal jeg bare glemme =o)
Året som var, og tiåret som var også. Årene er borte. Ingen skal gråte over det som var, fordi det er ikke noe vi kan gjøre med det. Men dagen i dag teller. Og hva du bestemmer deg for i DAG, og det du planlegger for i morgen.
Tenk over at valgene dine kan få konsekvenser for resten av ditt liv. Og andres.






Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
2 Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker.
3 Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
4 Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt.
5 Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
6 Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
7 Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd,
hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
8 Farer jeg opp til himmelen, er du der,
rer jeg leie i dødsriket, er du der.
9 Tar jeg morgenrødens vinger på
og slår meg ned der havet ender,
10 så fører du meg også der,
din høyre hånd, den holder meg fast.
11 Og sier jeg: «La mørket dekke meg
og lyset omkring meg bli til natt»,
12 så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset.
13 For du har skapt mitt indre,
du har vevd meg i mors liv.
14 Jeg takker deg fordi jeg er skapt
på skremmende, underfull vis.
Underfulle er dine verk,
det vet jeg så vel.
15 Mine ben var ikke skjult for deg
da jeg ble skapt i lønndom
og ble formet i jordens dyp.
16 Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.
17 Gud, hvor høye dine tanker er,
hvor veldig summen av dem!

Jeg har sett en engel

Sov jeg eller var jeg våken? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke forklare om det var et syn eller en drøm eller begge deler....
Men jeg så det jeg så. Og jeg skriver det ned sånn at jeg aldri glemmer det, for det var så vakkert. Og jeg føler for å dele dette med deg. Enkelte ting vil man bare fortelle hele verden.
Kanskje var det ment kun for meg, men jeg føler for å dele opplevelsen...den var for sterk til å skjules.

Jeg våknet klokka halv fire på morgenen, og gikk og la meg på et annet sted i huset, sånn at jeg kanskje kunne få sove noen timer til. (Har en som snorker....need I say more?)
Jeg sovnet, og det var da jeg så det jeg så.

Alt var hvitt. Det var ikke et rom, men bare hvitt over alt. Og der var det en engel.
Det var en stor engel, og han var meget vakker. Det var ikke en mann som et menneske, men det var et "han", og han hadde store, flotte, hvite vinger.
Vingene var tykke, og jeg kunne se fjærene. Ubeskrivelige pene fjær, og jeg så hver detalje, og jeg kunne høre lyden av dem når han bredte dem ut. En "brusende", fin lyd som jeg ikke helt kan forklare.

Og der, midt i favnen av denne store engelen, satt jeg!
Engelen bredte vingene sine rundt meg, sånn at jeg ble sittende med vingene fullstendig rundt meg;Først den ene vingen, så den andre. Og det føltes så trygt og varmt og godt! Ubeskrivelig følelse!
Jeg følte en kjærlighet og en varme jeg aldri har følt på denne jord. Jeg var så nær vingene at jeg så hver fjær, hver detalje, og hørte lyden av dem....helt ufattelig opplevelse.
Ubeskrivelig..

Så våknet jeg til, og følte at WOW, - dette var spesielt!!
Og jeg følte at Gud hadde latt meg se MIN engel!
Og jeg vet det høres rart ut, men jeg tror det. Jeg tror jeg fikk et innblikk i en annen "verden" i går natt.
Jeg tror det var min engel, og jeg føler meg beæret.

Vi er omringet av engler, vi kan bare ikke se dem. Jeg tror også at vi har spesielle engler som passer på oss, og av en eller annen grunn tror jeg Gud lot meg få se "min" i går.
Engler fasinerer meg. Bibelen har mange historier om engler, og det er skrevet mange bøker, dikt og historier om engler.

Nå har du lest min.







Henrik Wergeland hadde det "englesomt" rundt seg når han skulle sove:

Når jeg legger meg til hvile, tretten engler om meg står.
Tvende ved min høyre smiler, tvende til min venstre går.
To på vakt ved hodeputen.
To ved foten dessforuten,
to meg vekker,
to meg dekker,
en meg viser - alle himlens paradiser.

Henrik Wergeland

Regn

Når det plasker og høljer ned, hender det jeg tar på meg jakken og går ut. Vi gjorde det i går, jeg og minstemann. Vi var ute og gikk i regnet med en diger paraply, bare jeg og han.

Det er noe spesielt dette med å gå tur i regnet. Det drypper fra tak og møner, og det er morsomt for en treåring å plaske med beina i dammene på veien.

På sommeren er regnet varmt, og da er det deilig å gå i regnet uten paraply. Og er man lei seg, kan man gråte en skvett uten at noen ser det. Herlig!
Ja, jeg har gjort det noen ganger.
Skjemmes ikke av en sånn innrømmelse.

Ingen andre var ute og gikk i går. Vi gikk hånd i hånd, jeg og lillegutt, og småpratet.
Koselig, sånt. Og så hørte vi noen rope "hello!" Og da var det en nabogutt som vinket til oss fra huset sitt.

Turen var ikke lang, men turer trenger ikke være det.

"Where is your "umbrelella", mom?" spør gutten i dag. Han vil ut og gå tur. Men i dag regner det ikke.

Vi får ta solskinnsturen vår i dag!

En hundehistorie fra virkeligheten

IKKE BARE EN HUND!


Dette er skrevet til ære for Reb, halvt rødulv, halvt labrador. Reb var nemlig spesiell.


En blandingshund er ofte smartere enn "rene raser", så det får du fortelle folk som blander seg i hva du har for en hund. (Internt for deg med blandingsrase)

I North Carolina satte de ut 10 rødulver i skogen for å få opp antallet, i begynnelsen av 90 tallet.. Og dette skjedde ikke langt unna der mannen min bodde med sin labradortispe Coco.

Kot fortalt: Hun stakk av engang, og kom hjem etter noen dager.....og så oppdaget han at hun ventet valper (sånn kan can gå, sann......unge damer på "vift" må passe seg!! =)

Hun fødte 8 valper 22.februar 1994, og Reb var den førstefødte. Han var den som alltid måtte kjempe for maten, og mannen min og denne valpen ble straks uadskillige. Så dette ble selvsagt den valpen som ikke ble gitt bort. Han hadde gode,kloke øyne.

Mannen min visste selvsagt ikke hvilken hunderase faren var, men han gjettet enten Schæfer eller Husky, men det var jo vanskelig å finne ut.

Reb viste tidlig at han var meget intelligent.
Blant annet kunne han meget lett "sniffe" ut hvem som ikke hadde rent mel i posen! Naboen til svigermor var en mann i 50 årene, og Reb bjeffet og knurret mot den mannen hver gang han gikk forbi. Og det gjorde ikke Reb ofte mot folk. Han er en meget hengiven "hund", glad i barn spesielt!
Viste seg senere at mannen var en "convicted pedophile"(pedofil forbryter)...

Reb har vært med på å finne folk som har gått seg bort, og han var alltid med når mannen min dro noen steder.
Han var frivillig brannmann når han var hjemme fra militæret, og da pleide Reb ofte å bli med på utrykning. En gang når mannen min dro inn i et hus som sto i flammer, fulgte Reb med han rett inn! Heldigvis gikk det bra med begge. Viser bare hvor lojal Reb var.

Han har fanget tyver også. Innbruddstyven som brøt seg inn i mannen min sin garasje en vårdag, hvor alt utstyret for restaurering av møbler osv står, angret veldig iallefall!
18 sting i rumpestumpen er ikke godt! =)
Polititet sa at Reb burde fått belønning. Og det fikk han ; Et tørket, røkt griseøre!


Da Reb var 8 år gammel, var det en veterinær som undersøkte han. Hun sa til mannen min at hun gjerne ville teste Reb's DNA, da hun hadde mistanke om at det var ulv i han etter å ha sett tannstillingen hans (Reb har flere hjørnetenner enn en normal hund har).
Hun ville gjøre det på egen bekostning, da hun fant dette interressant.
Og faren til Reb var en vaskekte Rødulv,var svaret.

Reb var veldig beskyttende når det kom til familien hans.
Han så på oss som hans "gruppe", og ingen kunne slå noen fks.
Noen ganger så tulle-sloss vi, og da kom han rett mellom oss! Og smekte mannen min meg på rumpa, knurret Reb høyt mot han (mens han samtidlig logrer med halen...han VISSTE det bare er tull, men han ville vise oss at han passet på, tror jeg).

Første gangen jeg møtte Reb fortalte mannen min at når Reb "godtok" meg, så kom han til å bite meg i baken. hehe....
Jeg trodde jo ikke noe særlig på det, men etter et par dager så sto jeg på kjøkkenet og ante fred og ingen fare, da jeg kjenner et "NIPP!!" i rumpa! Ikke sånn hard biting, men med fortennene hans så ønsket han meg altså velkommen inn i varmen! Det har han kun gjort EN gang med meg, så jeg tror på det nå, ja =)


Han tok maten pent og forsiktig fra fingrene våre. Ingen glefsing der i gården, nei. Men vi fikk ikke røre maten hans når den var i skåla, og han spiste. Da knurret han høyt....Men et lite barn kunne faktisk ta en frossen pølse rett ut av munnen hans, uten et eneste knurr ifølge mannen. Så det forteller iallefall meg at han vet det er forskjell på barn som ikke "vet bedre" og voksne som skal tulle med maten hans.

Reb kom alltid dragende hjem med noe godt å spise! På høsten etter hjortejakta, dro han på utkikk etter snack`s.....Som regel fant han da en go`bit, og en dag kom Reb stolt dragende med en stor Hjortefot!! hehe...Han var nå søt, da....

Jeg har aldri vært redd han. Han var glad i meg =)

Reb kunne aldri fordra hundehalsbånd. Nakken hans var kraftigere enn en vanlig hund, men det er vel ikke hele grunnen. Han bare hatet å ha halsbånd, og samme hvor skikkelige de var, så greide Reb å ta dem av, og gnage dem sønder og sammen. Så mannen min måtte ha alle Rebs bevis på rabies vaksine og andre ting hengende i gangen, dersom noen spurte om han hadde vaksiner.....

Rødulv er ellers fredet i USA, så ingen kunne avlive Reb uten videre.
Han plagde ingen, så det var vel ingen grunn til å frykte den utgangen på livet hans, men det var folk som ikke likte å ha Reb i nabolaget, enda han ikke var til plage.

Det er ikke vanlig å ha hybrider som kjæledyr i USA, -faktisk er det ulovlig mange steder.
Men blandingsraser er jo veldig vanlig.
Vi har en norsk elghund også, og de var vel ikke verdens beste venner, men de godtok hverandre.
Ikke for det; Da naboens hund en vinterdag julte opp elghunden vår, kom Reb i en faderlig fart og julte opp nabohunden! Så dro de begge rett hjem igjen! Så vi vet han brydde seg.
Elghunden har et knøvlet øre som minne fra den dagen...


Det spøker i huset er nede i North Carolina, og Reb logret ofte med halen mens han sto og så på "noe". Noen ganger kunne han stå mot et hjørne å gjøre sånt.
Det sies å gå igjen ei jente på 10 år, som heter Sarah, så vi innbiller oss at hun lekte med Reb, og at han kunne "se" henne. Hun brakk nakken i en hesteulykke på midten av 1800 taller, og lå for døden i ei uke i 2.etg.

Reb kan være snill som et lam, men ulven i han kunne komme fram om nødvendig.
Da vi la yngstemann som nyfødt baby sammen med han i senga, var han ikke så veldig interressert med en gang. Han sniffet på han, og så på han, men det var ingen slikking og susser å få. Det var nesten som om Reb følte at han måtte være super-forsiktig med denne lille krabaten.
Men da jeg ammet alene på rommet, kom Reb inn å la seg ved føttene mine.
Og når jeg forlot rommet, fulgte han trofast etter meg.

Ellers har Reb vært i de fleste statene i USA! En meget bereist herremann, med andre ord.
29 stater har hatt "æren" av å ha Reb vandre med sine poter på deres grunn.
Ikke verst det, synes jeg.




NORTH CAROLINA 23.JANUAR 2007:

"ET INNTØRKET GRISEØRE LIGGER PÅ STUEGULVET"

Et tørket griseøre tilhørende Reb.

Rekker jeg fram handa mi for å liksom ta dette dyrebare griseøret, kommer det knurr og tanngarden fram, med myndig hundemål som sier "Ikke rør griseøret mitt!!"

Rekker gubben fram hånda si, skjer akkurat det samme "Hold labbene dine unna snacken min!!!!"

Så jeg har sagt fra til gubben min lenge før vi dro hit til NC om å passe ekstra godt på lillemann når vi er rundt Reb (ja, jeg er skeptisk, uansett str eller rase hund...)

Men nå har jo gubben sagt til meg mange ganger at Reb aldri har lagt poten på et barn.
Aldri bitt et barn, og aldri knurra mot et barn.
Likevel, så beskyttende som han er over mat og griseøreknask, så er jeg som mamma skeptisk likevel,da. Og det syntes jeg at jeg hadde rett til å være, så lenge jeg aldri har sett Reb være "søt og snill" rundt maten sin.....

I dag lå griseøret på gulvet rett foran snuten til Reb.
Lillegutt går rett bort til griseøret, plukker det opp, og går en tur med den dyrebare knasken til Reb.
Uten at Reb knyr!
Ikke et knurr.
Ikke et glefs.
Ikke en eneste mine!
Han bare ser på at den lille gutten tar fra han griseøret, og går bort med herligheta.

Nå først er jeg overbevist!
Så jeg gir mannen rett.
Denne gangen ;o)







Rebs død.....


Johnny Reb,
Født 2/2/1994,
Død 29/10/2007


Jeg var innlagt på observasjon over natta pga høyt BT, og da mannen min kom hjem klokka 21:00 etter å ha besøkt meg, slapp han ut Reb så han fikk tisset og luftet seg. Han stikker aldri av, men holder seg ved huset.

En halvtime etterpå banket noen på døra,og det var en eldre dame,oppløst i tårer,som spurte om vi har hund....hun hadde nettopp kjørt på en hund.
Det var Reb...

Han lå der på veien, og klarte ikke reise seg.....Da mannen min kom dit, prøvde han likevel,men ryggen var brukket. Bakbeina rørte seg ikke.........Han så på mannen min med sine store trofaste, brune øyne, og han satte seg ned og strøk "gutten sin" over hodet og sa at alt skal bli OK! Det fantes ikke noe blod. Bare en flott gammel hund som ikke kunne løfte kroppen opp fra veien, selv om han så veldig gjerne ville det.
En milepel var over. Et liv var snart slutt.


Stakkars Reb...stakkars mannen min!Stakkars damen som kjørte på han...hun var helt utrøstelig,men mannen min sa at det var ok, og han ga henne en god klem. Det trengte de begge to.
Det var ingenting hun kunne ha gjort annerledes. Han hadde plutselig vært foran bilen hennes i mørket.

Det kjørte en politibil forbi akkurat da, og mannen min fikk stoppet han. Forklarte at hunden hans var påkjørt,og om han kunne være så snill å stoppe lidelsene hans med pistolen sin.
Så gikk mannen min inn.

Det var da jeg ringte hjem, og jeg fikk høre en gråtende mann i andre enden.."Reb er påkjørt,og har brukket ryggen....politiet ender livet hans nå"...stakkars!
To skudd, og det var over.

Jeg gråt stille etter at jeg la på røret.
Reb,gamle Reb,som hadde en stinky, scruffy pels,men store brune, kloke øyne. Aldri hørt han bjeffe.....Og som var veldig glad i meg og alle i familien.
Trofast hund til tusen!
Nå er han borte.........


Mannen min begravde han ute i hagen neste morgen.
Når han gravde hullet, fant han beinrester som lignet en hund, så Reb hviler sammen med en hund som er litt større enn seg selv. Så slipper han å ligge der alene.
Han plantet en busk og noen blomster på graven, så hviler han alltid under skyggen av en busk når dagene er varme.

Diktet litt for mannen min rett etter at Reb gikk bort..jeg vet det er hakkete og uregelmessig og alt det der, men det var godt ment, og ikke så veldig hardt arbeidet med...men her er det likevel:

Johnny Reb

Reb, you were a faithful hero!
Among the dogs you were the best!
Never ever let your master down,
now we try to let you rest.

It is hard to think your gone..
never more a hug or kiss....
Tears are shed for you tonight,
we will always "Rebby" miss...

Your mothers firstborn;that was you!
So tiny you would fit inside a hand...
You and him got instantly
this invisible and loving band.

Never did you leave his side.
Always there to protect and love.
Now your master sheds his tears,
but knows you have no pain above..

Born half wolf, half labrador,
very special blood you had,
we will not forget you Reb,
one day it wont feel so sad.

You travelled together,the two of you
39 US states by car!
You have been all over the place,
many more than most by far!

You nipped my butt when you met me.
I knew right then you loved me too!
I was a part of your precious pack,
but the leader, that was always YOU!

Protective,loving,caring,strong;
a Cherokees pride and joy.
A small child`s buddy and protector;
loved to share his toy.

Now there is an empty spot....
Nothing fills it....You are gone,dear Reb.
But memories are many,
even now when you are dead.

I picture you on green,soft meadows
chasing butterflies and such.
We miss you,simply miss you, Reb,
our hearts you`ll always touch.


Rest in peace Hero!
You did great,buddy....





Hør gjerne sangen her:
http://www.youtube.com/watch?v=GJD0Eall4Dw
sånn fikk Reb navnet sitt av mannen min,dengang han var nyfødt...sangen spilte han da han satt og funderte på hvilket navn han skulle få.

Reb var en "rebel without a cause",-den valpen som måtte kjempe mest for maten. Og det var ikke noe annet navn enn Johnny Reb for den gutten, etter at han hørte den sangen!
Nå passer teksten så godt..."You fought all the way,Johnny Reb"....)



Siste hilsen fra gutten (9 år):
Dear Johnny Reb.
I was scared of you when you was still here.
I was so scared you would bite my butt.
Now I wish I can hug you...
But you are with your mother and God,but I rather have you with me.




NB: Mamma`n til reb het Coco...og damen som kjørte på Reb har en hund som er hele 18 år gammel, som heter nettopp Coco!
Rart....

Det ble så stille etter Reb.
Enda han aldri bjeffet.
Noen merkes bedre enn andre, selv om de ikke gjør så mye ut av seg.
Noe å tenke på for oss alle?

Håp, drømmer og ønsker

En gang,
for lenge siden,
hadde jeg håp,
drømmer
og
ønsker.

Nå har jeg bare realiteter.


Jeg hadde også en hest.
En veldig høy og flott hest!
Og oppå den hesten,
der satt jeg trygt og godt og så ned på alle sammen.
Helt til jeg en vakker dag falt ned og slo meg.
Og da slo jeg meg kraftig.
....har aldri slått meg så fælt...
For fallet var stort.
Gjør litt vondt enda.
På flere steder,
om jeg kjenner riktig godt etter.
Både her og der.

Jeg satte meg aldri på den hesten mer...



Jeg hadde en gang håp,
drømmer
og
ønsker.

Håp,
drømmer
og
ønsker...


Men håpet,
drømmene
og
ønskene,
de skal ingen få ta fra meg!

...er ikke de også realiteter?
;o)

Jeg møtte engang en skjebne....

Vi skal ikke hate.
Gud har sagt at vi ikke skal hate noen, men be for dem som er onde og stygge mot oss eller mot andre.
"Be for dem som krenker dere og forfølger dere" (Jesus)
Men vi kan ikke be for de som er døde. Da er det for sent.

Jeg hater han ikke. Jeg har aldri møtt han. Men jeg føler forakt. Gud tilgi følelsene mine, men jeg forakter en mann jeg aldri har møtt!
Jeg forakter handlinger mot et barn, som forlengst har vokst opp. Men handlingene har likevel blitt begått, og nå er det opp til Gud hva som skjer.
Nei, jeg skal ikke dømme. Men jeg forakter handlingene og likegyldigheten fra de som visste. For noen visste...

Jeg holdt skolebildet av en liten gutt i hendene mine, og så inn i øynene hans. Jeg strøk fingrene forsiktig over ansiktet på det svart/hvite bildet, og følte smerte. Øynene var så triste, og de så med et hjerteskjærende skrik om hjelp mot skolefotografen.
Et rop om hjelp, men ingen kom og hjalp han.
Ingen hørte de stille ropene, og ingen brydde seg.

Du ble ofte slått både gul og blå, og gikk på skolen med blåmerker både her og der.
Men unnskyldninger hadde du aldri. Beltereima ble slått over ansiktet en gang. Sånt kan man ikke bortforklare. Men for det meste var det ryggen og resten av kroppen som fikk lide. Du lærte å snu deg, sånn at smertene ble fordelt på samme sted, så ble det lettere når du skulle sove. Din fulle far viste ingen nåde når han var sint. Og ingen kunne komme mellom, for da led de samme skjebne.
Redsel og skam holdt din mor i hjemmet. Hun kunne ikke flykte. Hun var fange sitt eget hjem.
Nei, jeg forstår ikke. Men vi kan ikke skjønne alt.

Du spiser ikke løk i dag. Klarer ikke smaken eller lukta. Barndommen er ikke enkel for mange, men for deg var den en tragisk tid du var glad var over, når den endelig var ferdig. Din mor hadde laget løksuppe, men du følte deg ikke så bra den dagen, og hadde ikke lyst på mat. Men du måtte spise. Du kastet opp maten i fatet ditt. Det gjorde faren din rasende.
Du var 9 år gammel, og ikke store karen. Han tvang deg til å spise opp ditt eget oppkast den dagen. Sånt glemmer man aldri. Det setter spor.

En dag faren din sparket og slo deg, kastet han deg ned ei trapp. Da havnet du på sykehuset med ei ødelagt nyre, og tisset blod i flere uker. Du var bare 5 år.
Da fikk faren din straff. Men det var så lite. Litt tilsnakk fra myndighetene, ikke mer. Hva var vel barnemishandling på den tiden? Unger skulle ha juling innimellom for å ha skikkelig oppdragelse. Sånn var det bare...Spesielt om det var en gutt som var litt vanskelig å oppdra.
Og det var nok du. Hvem ville vel ikke vært "vanskelig" om de aldri fikk kjærlighet og varme i hjemmet? Aldri en klem? Ingen som synger for deg om kvelden, og ingen som sier de er glad i deg...?
Sånt setter spor i et barnesinn.

Takk for at du åpnet deg for meg, og delte historien din. Det gjorde sikkert godt å snakke om dette.
Jeg lover å være der om du trenger det.
Alltid.

Den blå kjolen

Hva jeg skal med enda en ny kjole? Jo, det skal jeg si deg, vennen min! Jeg føler meg fin og ung igjen. Jeg føler at jeg frisker opp hele meg, og det trenger en gammel skrott i ny og ne.
Nei, men ikke se så misfornøyd ut,da. Den sitter da bra rundt midjen, synes du ikke?
Fargen kler meg ikke, synes du? Pytt. Jeg har da kledd blått i hele mitt liv, jeg! Det vet du jo. Og med et tindrende hvitt perlesmykke til denne kjolen, så kommer jeg til å se ut som Sonja. Ja, Haralds frue på selveste slottet, altså. Jeg er jo Sinsenfrue, og vil alltid være det, og vi kler blått, vi!
Nei det er virkelig ikke snobbete, vennen min! Det er bare sånn, at har man blå øyne med ekstra blått i, så kler man blått. Det sa alltid far til meg. Og det sa du også til meg engang, men det er jo lenge siden, så du har kanskje glemt det? Man glemmer gjerne litt når man blir gammel, vet du. Men du sa faktisk det, ja.

Husker du at jeg hadde en blå kjole på meg den første gangen vi møttes, du og jeg? Det var såvidt du torde å kikke på meg, men jeg vet nok at du gjorde det. Du sendte meg lange blikk når du trodde jeg ikke så det, men jeg så det jeg, skjønner du.

Det var oppe på den store gården til onkelen din at vi møttes. Hvor mange var det han hadde invitert der oppe, husker du? Iallefall var det femti stykker han hadde bedt til denne ungdomskonferansen, men over åtti kom!Ja, det var tider,du. Åh, jeg savner den tiden alle tok tingene som de kom, og sorgene ikke så mye på forskudd som de er i dag. Vi hadde vel ikke helt forstått at det skulle komme dager da tingene ikke skulle bli så lette for oss. Men den gangen, da var vi unge, var alt så lekende lett...og latteren satt ikke så langt inne,nei.

Men det varte jo ikke så lenge før alvoret kom, med krigen og elendigheten den førte med seg. Ja, ikke for det, vi hadde jo hverandre du og jeg. Og selv om vi aldri fikk barna vi ønsket oss, så hadde du meg, og jeg deg. Vi hadde det godt. Ja, selv under krigen, så hadde vi det jo fint, der ute på landet sammen med besteforeldrene dine. Jeg likte at du kjempet i det skjulte mot tyskerne, det skal du alltid vite at jeg er veldig stolt av! Selv om navnet ditt ikke er i noen bøker, og du aldri ble nevnt, så er jeg stolt av deg for det.
Det er mange av dere som ikke er nevnt, men dere er da ikke mindre viktige for det.
Du var en helt, du. Joda, det var du. For meg og hele Norges land var du en helt! Og det er ikke snakk om noe annet, nei! Jaja, så er jeg litt streng i stemmen nå, men du er jo så altfor beskjeden noen ganger, at jeg må snakke litt strengt til deg. Ikke ta sånn på vei, du vet jo at jeg bare mener det godt.

Du, i morgen snakker vi ikke om krigen, kjære. Det er jo så lenge siden nå....og jeg blir jo ikke akkurat i godt humør av det, heller.
Vet du, jeg tenkte å dra med trikken ned til byen tidlig i morgen, sånn at jeg er hjemme før middag. Neida, jeg skal ikke kjøpe en ny kjole! Huff, jeg skal da ikke ha en ny kjole hver dag! Ja, du erter meg, du.
Jeg tenkte bare å kjøpe noen nye blomster, for det er litt trist her inne etter den lange vinteren. Hva synes du om en hortensia og et par azalia? Jeg vet du er svak for dem. Og hvis du vil, kan jeg ta med en bukett røde roser for å sette på stuebordet også. Det er jo alltid så nydelig med langstilkede røde roser.
Men du vennen, skal vi si godnatt? Det har vært en lang dag, og jeg er faktisk meget trett.
Vi har jo hele dagen i morgen, etter at jeg er hjemme fra byen.

Hun gikk elegant med sin fotside blå kjole, over til et gammelt mahognybord med løveføtter som sto ved stuevinduet. Et par sekunder sto hun helt stille og så opp mot stjernene, før hun satte leppene mykt mot urnen, og ga den et kyss, mens hun hvisket "god natt, elskling", før hun satte den forsiktig ned på plassen sin med to kjærlige hender.

Et barndomsminne

-Mormor, vekkeklokka di er jo helt feil!
-Det gjør ingenting. Jeg kan ikke se den uansett. Jeg trekker den opp hver kveld for å høre at den tikker, sa den gamle med et smil, mens hun satte klokka tilbake på nattbordet sitt.
Den ti år gamle jentungen skjønte ikke hvorfor, men slo seg til ro med at eldre damer sikkert bare hadde rare vaner, og at det ikke var alt små jenter forsto. Forresten, var det kanskje sånn det hang sammen, at når man er nesten blind, så er det greit å høre at noe tikker om man våkner opp, og ikke kan se? Høre kunne hun jo...
Eller.. kanskje sov hun bedre om noe tikket?

Det var så godt å være hos mormor! Mormor hadde verdens beste hjembakte brød! Verdens deiligste såpe! Verdens beste fang! Verdens mykeste gyngestol! Og så fikk jeg se barne TV i farger!
Og så fikk jeg sove på stua, selv om det var litt skummelt når det ble kvelden, hvis jeg ikke hadde sovnet før mormor la seg. Skyggene ble litt for lange da.... Men utpå natta kunne det hende at bestefar sto opp og satte seg ved kjøkkenbordet, og siden stua og kjøkkenet var ett rom, kunne jeg se han fra der jeg lå.

Bestefar var syk, men det snakket han aldri om. Men jeg visste han var alvorlig syk. Ingen hørte han klage. Han pustet så rart og kort, og så litt tufs ut. Bestefar, som engang malte de flotteste landskap fra Nord Norge, var ikke i form til det lengre. Nå var malepenselen lagt ned for godt. Men jeg fikk et minne i minneboka mi, og der tegnet han et fint norsk flagg, og skrev et minne til meg. Han hadde så pen ei håndskrift, bestefaren min.

Jeg syntes synd på bestefar, og hadde nesten lyst til å stå opp og gi han en klem når han satt der så helt alene på en kjøkkenstol, midt på natta.. Han fikk øye på meg, og så at jeg var våken. Han smilte til meg. Nesten litt tappert mellom de små, korte pustene.
Bestefar var en søt gammel mann, med en litt for stor nese, og fine, pjuskete hår på hodet. Lignet på en av fedrene i den syvende far i huset. Han nummer 3 eller 4. Ikke så nøye. De er jo så søte alle sammen.
Når han tuslet tilbake til senga si, tøyset han, og gjorde et lite hopp i den hvite langunderbuksa si. Da måtte jeg le. Det var bare så utrolig morsomt!
Så sovnet jeg, og våknet ikke før jeg kjente nytrukket kaffelukt, og hørte andakten fra radioen neste morgen.
Alle barn skulle hatt dette barndomsminnet...

Mormor kunne klippe fine dyr av kakebokser fra bakeriet. De sto av seg selv. De kunne lekes med i timesvis, og tegnet man fine fjes på dem, fikk de liv. Bondegårder ble til i fantasien, og gjerdet ble laget av bestefars gamle rammebiter fra da han lagde rammer til maleriene han malte. Ingen sak å lage lekene selv.

Mormor kunne ikke se godt. Så hun hadde Det Nye Testamentet i deler, med Matteus Evangeliet i veldig stor skrift, i egen bok. Jeg husker hun ba meg lese for henne. Og jeg leste med prektig stemme, husker jeg. Det var liksom noe spesielt med dette å lese fra Bibelen.
Jeg var også med i barnegospel den gangen, og en kveld hadde hun invitert en del eldre damer på besøk, og siden jeg hadde med meg sangboka fra gospelkoret, måtte jeg synge. Sjenert til tusen, men absolutt overtalbar. "Vær meg nær O Gud", "La oss vandre i lyset liksom Han er lys" og mange andre sanger.
Og vafler ble servert, og jeg følte meg stor som fikk sitte oppe med gamle damer, helt alene, og være midtpunkt for en hel kveld. Ikke verst! Sangstjerne for en kveld.
Det gjentok seg aldri. Hvis man ikke regner med hundrevis av ganger jeg sang for ungene ved leggetid, etter at jeg selv ble mor. Debuten glemmes forøvrig aldri.

Gode minner er alt jeg har av mormor. Jeg skulle gå på butikken for henne, og handle noe. Fikk noen mynter, og hadde noen penger fra mamma som jeg skulle kjøpe noe godt for. "No må du ikkje klatter bort pængan" var beskjeden før jeg gikk. Mormor vokste opp under sparsomme kår, og ville nok at barnebarnet skulle verdsette krona. Det hender fremdeles jeg hører stemmen hennes, hvis jeg står og ser på noe som jeg vet egentlig er bortkastet å kjøpe; "Grethe, no må du ikkje klatter bort pængan", på klingende nordlansk.
En liten pose popkorn var alt jeg kjøpte til meg selv, og da syntes jeg at jeg egentlig var ganske flink.
Men da det var Levangermartna, kunne jeg ikke dy meg fra å bruke hele 10 kroner på ei sparebøsse som jeg bare måtte ha; ei svart metallkiste med ei skjeletthand som poppet opp når du la pengen på en dings, og opp kom ei skjeletthånd og krafset til seg pengen, og dro den ned i kista med et "PLING"! Og med det samme kom skallen på skjellettet opp og hilste, som om den sa "takk for pengen!!", før det forsvant ned i kista igjen.
Makabert som fy, men den sparebøssen måtte jeg bare ha! Mormor var dypt rystet, som den kristne sjel hun var! "Huff og huff, det er som om døden kommer og tar pengene!" var hennes kommentar. "Der ser du hva penger er, bare ulykke" sa mormor.
Gamlingene på trygdeboligen syntes dette var så moro, at de kom med småpenger når vi satt ute ved et rundt bord, for å se denne dødningeskapningen i aksjon. Og jeg fikk beholde pengene, selv om det var ingen sak og få åpnet den og gi tilbake pengene. Jeg tjente fort inn det sparebøssen kostet. Følte at det var litt ekkelt, men de syntes det var underholdende å se på denne raringen, og de lo av den, mens mormor ristet på hodet. Men jeg tror egentlig hun syntes den var litt artig likevel. Hehe

Bestefar gikk bort året etter denne siste sommeren med mormor. Jeg var 11 år.
Det var etter at bestefar døde at jeg bestemte meg for å gifte meg med en bonde når jeg ble stor. For mormor skulle få bo sammen med meg! Hun skulle få egen leilighet, egen ku og egen sau. Jeg sendte henne et brev, med bilde av huset vi skulle ha, bare en mnd før hun gikk bort, og sa at sånn skulle det bli, bare jeg ble voksen og fant denne bonden. Men mormor dro til Himmelen bare 3 mnd etter at bestefar døde, og det er det vondeste minnet jeg har fra hele barndommen. Hjertet mitt mistet en stor bit den dagen. Og det har aldri blitt helt bra. Men jeg kommer til å se henne igjen en dag, det er jeg overbevist om.

Jeg ble aldri gift med noen bonde heller.

Kanskje like greit, B-menneske som jeg er....men det var lov å drømme og håpe sammen med verdens snilleste mormor den gangen man bare var et barn.

Et lite knippe med dikt

Til mamma

Så ofte blir de glemt,
de ord vi burde si.
Så ofte er det travelt,
så sjeldent tar vi tid.

Vi haster gjennom livet,
gjør alt vi bare MÅ.
Vi mater,steller, klemmer
våre dyrebare små.

Men mamma hun blir ofte glemt,
når vi har flyttet vekk
Et enkelt "Jeg er glad i deg"
gjør store underverk!

Så her er det jeg ville si,
på dagen som er din:
Jeg er så veldig glad i deg,
kjære mamma'n min!

%%%%%%%%

I cried myself to sleep last night,
You didn't see it, dear....
I cried of feeling hopelessness
With pain in every tear..

I cried because I feel so cold
And tired of everything
I cried because it feels so bad;
my heart no longer sing!

I cried because I cannot be
The one you all expect
I cried because I'm incomplete,
When wanting to be perfect!

I cried for all the kids I have;
I m not what they deserve!
I cried because I always feel
So far away from here-

I cried for us; for me and you
I'm sorry I'm so cold!
I cried of fear and sadness
I'm fearing getting old..

My tears were quiet,
- never loud
I could not help myself...
I was so hurt,
my soul was sad
I still feel very,
very bad...

I know you love me very much
I even cried for that.
I'm so tired,

-- feel so down
And all I want

is love you back.

%%%%%%%%%

....So, what are you calling me?
(Jobbsituasjon en gang i tiden)

I hear you call people all kinds of names,
almost each and every day.
You backstab the others right to my face,
and always have bad things to say.

You judge them behind their backs,
making things as bad as they can be.
makes me wonder at times:
What names are you having for me?

So sweet to people when talking to them,
but not when they aren`t here.
Then the "namecalling" starts,
about him or she,
so, what names do you have for me?

%%%%%%%%%%%%%%%%%

To my 6 children

Without you I’m nothing!
Nothing at all...
What would my life be, Had it not been for you?
I thank you for this; my 6 precious kids:
For being as special as you!

What made me deserve getting children like you?
What made God decide such a wonderful thing?
Sometimes you make my heart ache in pain,
But most of the time it will sing!

You made me whole,
and gave my soul
The things I could live for each day.
Where would I have been,
Without having you?
That’s really hard to say!

I gave you life, ‘cause I loved you;
Even before you were born!
Each gave me something to remember,
Good memories when I feel thorn.

Haven’t I always been there,
For you as I should have been;
I ask your forgiveness, I’m sorry;
if I hurt you, or ever was mean.

Please know I tried,
I always wanted to be good!
So often I think back in time
And times when I misunderstood....

My heart aches for yesterday,
For things I did wrong,
But time came,
....time went,
and now it’s forever gone........

I hope I have given you something good,
Something to take to your heart.
Something to remember when I’m gone
And help you to get a good start.

For every hugs and kisses; I thank you!
For tiny hands holding mine.
For every tear you let me wipe from your face,
For every beautiful smile!

I love you,

my children.
I always have!
Even before you were born.

Love,

mamma

%%%%%%%%%%%%%%

This morning I walked through the door,

when something strange and wonderful occurred;

A white little feather fell down by my feet,

and I don`t think it came from a bird!

You see, I was thinking about all those men

and women, and children who died.

The 11.of September two thousand and one

sticks out like a day with no pride.

I was thinking with sorrow and pain in my heart,

like I do every year on this day;

when a small little feather fell down by my feet,

like an angel was trying to say:

"They did not die, -for their souls are alive,

and they all send their love down to earth!"

So I smiled at this feather,

so shiny and white,

laying down on the ground, in the dirt.

...a white little feather fell down by my feet,and I don`t think it came from a bird....

%%%%%%%%%%%%%%%%

Englenes Prinsesse
***************
Johanna, du fikk ikke leve
på jorden som andre små
Men i mamma og pappas hjerte
vil du alltid bli husket på!

Som englenes lille prinsesse
er jeg sikker på at du har det godt,
der du dro for å feire julen
i Himmelens lyse slott!

Mamman og pappan din gråter;
de savner deg lille venn!
Men en gang er jeg overbevist
at de får se, og holde deg igjen!

Hvil i fred,
lille Johanna.

Mitt smykkeskrin

MINE 6 SPESIELLE OG MEGET SJELDNE EDELSTENER

Min første edelsten er en bit med rav.
Sjelden er den, skapt gjennom tid av en varm, kjærlig hånd fra Vårherre.
Jeg elsket den straks jeg fikk holde den.
Fargerik,blank og fin. Nydelig å se på, -spesielt skinner den fint mot sola.
Dette var min første edelsten, så denne har jeg hatt lengst av dem alle. Det gjør DEN spesiell.
Den ble gitt til meg da jeg var 18 år.

Min andre edelsten er en safir.
Blå og dyp som havets bunn, tankefull og varm. Da jeg fikk denne i mine hender for første gang, så jeg straks skjønnheten i det blå og tindrende indre.
Stille og rolig blir jeg, når jeg har denne safiren i nærheten. Den er lik min sjel, og som et speil skinner den mot meg når den er foran meg.
Den ble gitt meg da jeg var 20 år.

Min tredje edelsten er en diamant.
Den skinner så ren og nydelig. Skjønn! Den er for meg underfundig og dyrebar.
Den har gitt meg problemer noen ganger .....
Den har ikke likt å bli pusset av meg, men jeg fant det nødvendig til tider...
Nå ser den det selv at det VAR nødvendig med litt pussing med mine kjærlige hender, da omgivelsene var røffe....
Jeg fikk denne edelstenen da jeg var 22 år.

Mitt fjerde er en perle.
En sjelden perle, funnet i havets dyp, i et skjell som har ligget der lenge, for å lage denne dyrebare og spesielle lille perlen, formet til en glatt og skinnende personlighet som ingen andre i verden har!
Perlen er varm og god, nydelig med en skjønnhet som kommer innenfra.
Jeg trodde jeg skulle miste denne perlen før jeg fikk den med meg hjem, men på mirakuløst vis fikk jeg beholde den etter 7 dagers venting,bønner og gråt...
Smykkeskrinet ville ikke vært det samme uten denne perlen!
Denne perlen fikk jeg i eie da jeg var 26 år.

Min femte edelsten er en utrolig liten rubin.
Dyprød, hissig, morsom, og alltid overrasker den meg med sin muntre fargerike måte å være på.Rubinen min har gitt meg en god latter når jeg trengte det mest.
Den skinner når den er glad, og skinner når den er sint, og liker å være i lyset sammen med de andre edelstenene.
Rubinen har vært i mitt eie siden jeg var 32 år.

Min sjette edelsten er en vidunderlig liten amethyst.
Siden den er den siste jeg fikk, har den en spesiell plass i hjertet, og vil nok være i smykkeskrinet mitt lengre enn de andre edelstenene. Den er dyp lilla, varm og god. Vilter, oppfinnsom og impulsiv. Min store overraskelse. En edelsten jeg ikke hadde ventet å få. Skjønne lille amethysten min!
Jeg fikk den da jeg var 39 år.

Nå er smykkeskrinet fullt.
Ikke en edelsten for mye. Ikke en for lite.
Jeg elsker dem alle som en, på hver sin spesielle måte.
Jeg er heldig som er så rik på edelstener!

En dag må jeg gi avkall på dem.
En etter en............men da skal jeg ta vare på dem her, -i mitt hjerte,
--når andre ser skjønnheten deres,og elsker dem som jeg elsket dem først.
Først da lar jeg dem gå.
Mine dyrebare skatter, mine edelstener......

Husmora

Hun hadde vasket klær nesten hver dag hele uka, som vanlig. Hun hadde brettet alle hånddukene pent,og lagt dem i skapet på badet. Der lå de på rekke og rad, lag på lag, som om noen skulle komme på inspeksjon for å se at det var skikkelig gjort. Men hun hadde lært det av sin mor, som hadde lært det av sin mor. At sånn skulle det bare gjøres. Og sånn ble det gjort.

Middagen pleide å stå på bordet presis klokka halv fem hver dag, og etterpå ryddet hun alltid vekk hvert fat, glass, kniv, gaffel og skje. Alene.
Hun hadde blitt vant til at ingen sa takk for maten før de gikk hver til sitt. Det gjorde henne ikke så mye lengre. Det pleide å såre henne før. Men ikke nå lengre.

Når hun endelig kunne legge seg, var det ingen som sa god natt. Det var bare blitt sånn etter at barna var blitt store, og kom sent hjem på kvelden. Hun var den første som la seg, og den første som sto opp. Så det var vel ikke så rart?

Alle sov, og huset var stille. De mørkeblå veggene på soverommet klorte seg fast i huden hennes, og ga henne ikke fred. Søvnen kom sjeldent før langt på natt, og hun sto sliten opp hver morgen. Hvis hun drømte noe, var det lengsler i dem alle.

De mørke ringene under øynene ble større for hver dag. Speilet var ubarmhjertig og ærlig, der det dømte henne sånn som bare et speil kan gjøre. Det stirret på henne, og hun stirret tilbake. Med ærlige, åpne øyne. Og sånn startet dagene.

Matpakker og rene klær var klare presis til samme tid hver morgen. Frokosten hadde hun satt fram før de kom ned, og alle spiste fort og ukonsentrert. Ingen sa et ord før de gikk ut døra til hverdagen. Den store, tunge døra. Døra mot friheten. For alle andre,men ikke for henne.
Men denne morgenen var annerledes. Hun visste med ett hva som måtte gjøres!
Hun tok av seg det slitte forkleet hun hadde arvet fra sin mor. Hun kastet det galant over kjøkkendøra.
Deretter dro hun forsiktig den småblomstrede blusen av, og hang den pent over trappegelenderet i yttergangen.
BH`n hektet hun fort og lett av, og kastet den på kommoden i gangen, så den havnet over en lampe med rød skjerm.
Det florlette skjørtet gled lett ned på gulvet, og med et enkelt skritt tråkket hun over det, - som om det var en dørmatte.

Trusen lot hun glid ned, og tok et skritt til siden for ikke å tråkke på den, før hun åpnet ytterdøren.

Hun holdt i håndttaket mot friheten, og sto helt stille et øyeblikk. En liten fugl sang i en busk like utenfor, som om den ønsket henne velkommen.

Hun nøt den varme morgensola mot kroppen. Hver stråle varmet langt inn til den nådde den ensomme, sultne sjelen. Øynene var lukket. Men sjelen ble med ett åpen.
Hun trakk pusten dypt, og holdt den i flere sekunder, før hun bestemte seg.
Hun tok skrittet ut mot friheten. Mot varmen.

Så gikk hun nedover den folksomme gaten med taktfaste skritt, helt til hun visste sannheten; Hun var neimen ikke usynlig likevel!

Velkommen til bloggen min!

Da har enda en blogg blitt født i denne verden, og den er min.
Men den skal jeg villig dele med deg =o)

Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til min lille skrivestue, og håper du kommer til å trives her. Takk til min kjære venninne i Oslo, som hjalp meg med å finne navn til bloggen, for her hadde jeg ikke fantasien i orden selv.Tusen takk, Siril! =o)

Jeg skal etterhvert legge ut ting jeg har skrevet selv. Har en liten samling dikt, noveller, historier fra hverdagen og en god del bilder fra Nord Karolina og andre steder.
Og så blir det sikkert en god del tanker om litt av hvert som jeg spekulerer, filosoferer, funderer og tenker på. Og gullkorn fra barnemunn! Har man unger i huset, slutter man aldri å le!
De får sagt ting på en måte ingen komiker får sagt det, og det uten manus! ;o)

Du får unnskylde norsken min, om den blir litt rusten innimellom. Har man bodd i utlandet i over 11 år, er det ikke så rart om man glemmer litt, eller om ordene og setningene blir litt "rare".
Det får du bare tilgi meg ;o) Eller si fra. Det gjør nemlig ungene, når engelsken svikter! Hehe
Og det gjør den ofte!