Jeg møtte engang en skjebne....

Vi skal ikke hate.
Gud har sagt at vi ikke skal hate noen, men be for dem som er onde og stygge mot oss eller mot andre.
"Be for dem som krenker dere og forfølger dere" (Jesus)
Men vi kan ikke be for de som er døde. Da er det for sent.

Jeg hater han ikke. Jeg har aldri møtt han. Men jeg føler forakt. Gud tilgi følelsene mine, men jeg forakter en mann jeg aldri har møtt!
Jeg forakter handlinger mot et barn, som forlengst har vokst opp. Men handlingene har likevel blitt begått, og nå er det opp til Gud hva som skjer.
Nei, jeg skal ikke dømme. Men jeg forakter handlingene og likegyldigheten fra de som visste. For noen visste...

Jeg holdt skolebildet av en liten gutt i hendene mine, og så inn i øynene hans. Jeg strøk fingrene forsiktig over ansiktet på det svart/hvite bildet, og følte smerte. Øynene var så triste, og de så med et hjerteskjærende skrik om hjelp mot skolefotografen.
Et rop om hjelp, men ingen kom og hjalp han.
Ingen hørte de stille ropene, og ingen brydde seg.

Du ble ofte slått både gul og blå, og gikk på skolen med blåmerker både her og der.
Men unnskyldninger hadde du aldri. Beltereima ble slått over ansiktet en gang. Sånt kan man ikke bortforklare. Men for det meste var det ryggen og resten av kroppen som fikk lide. Du lærte å snu deg, sånn at smertene ble fordelt på samme sted, så ble det lettere når du skulle sove. Din fulle far viste ingen nåde når han var sint. Og ingen kunne komme mellom, for da led de samme skjebne.
Redsel og skam holdt din mor i hjemmet. Hun kunne ikke flykte. Hun var fange sitt eget hjem.
Nei, jeg forstår ikke. Men vi kan ikke skjønne alt.

Du spiser ikke løk i dag. Klarer ikke smaken eller lukta. Barndommen er ikke enkel for mange, men for deg var den en tragisk tid du var glad var over, når den endelig var ferdig. Din mor hadde laget løksuppe, men du følte deg ikke så bra den dagen, og hadde ikke lyst på mat. Men du måtte spise. Du kastet opp maten i fatet ditt. Det gjorde faren din rasende.
Du var 9 år gammel, og ikke store karen. Han tvang deg til å spise opp ditt eget oppkast den dagen. Sånt glemmer man aldri. Det setter spor.

En dag faren din sparket og slo deg, kastet han deg ned ei trapp. Da havnet du på sykehuset med ei ødelagt nyre, og tisset blod i flere uker. Du var bare 5 år.
Da fikk faren din straff. Men det var så lite. Litt tilsnakk fra myndighetene, ikke mer. Hva var vel barnemishandling på den tiden? Unger skulle ha juling innimellom for å ha skikkelig oppdragelse. Sånn var det bare...Spesielt om det var en gutt som var litt vanskelig å oppdra.
Og det var nok du. Hvem ville vel ikke vært "vanskelig" om de aldri fikk kjærlighet og varme i hjemmet? Aldri en klem? Ingen som synger for deg om kvelden, og ingen som sier de er glad i deg...?
Sånt setter spor i et barnesinn.

Takk for at du åpnet deg for meg, og delte historien din. Det gjorde sikkert godt å snakke om dette.
Jeg lover å være der om du trenger det.
Alltid.