Et barndomsminne

-Mormor, vekkeklokka di er jo helt feil!
-Det gjør ingenting. Jeg kan ikke se den uansett. Jeg trekker den opp hver kveld for å høre at den tikker, sa den gamle med et smil, mens hun satte klokka tilbake på nattbordet sitt.
Den ti år gamle jentungen skjønte ikke hvorfor, men slo seg til ro med at eldre damer sikkert bare hadde rare vaner, og at det ikke var alt små jenter forsto. Forresten, var det kanskje sånn det hang sammen, at når man er nesten blind, så er det greit å høre at noe tikker om man våkner opp, og ikke kan se? Høre kunne hun jo...
Eller.. kanskje sov hun bedre om noe tikket?

Det var så godt å være hos mormor! Mormor hadde verdens beste hjembakte brød! Verdens deiligste såpe! Verdens beste fang! Verdens mykeste gyngestol! Og så fikk jeg se barne TV i farger!
Og så fikk jeg sove på stua, selv om det var litt skummelt når det ble kvelden, hvis jeg ikke hadde sovnet før mormor la seg. Skyggene ble litt for lange da.... Men utpå natta kunne det hende at bestefar sto opp og satte seg ved kjøkkenbordet, og siden stua og kjøkkenet var ett rom, kunne jeg se han fra der jeg lå.

Bestefar var syk, men det snakket han aldri om. Men jeg visste han var alvorlig syk. Ingen hørte han klage. Han pustet så rart og kort, og så litt tufs ut. Bestefar, som engang malte de flotteste landskap fra Nord Norge, var ikke i form til det lengre. Nå var malepenselen lagt ned for godt. Men jeg fikk et minne i minneboka mi, og der tegnet han et fint norsk flagg, og skrev et minne til meg. Han hadde så pen ei håndskrift, bestefaren min.

Jeg syntes synd på bestefar, og hadde nesten lyst til å stå opp og gi han en klem når han satt der så helt alene på en kjøkkenstol, midt på natta.. Han fikk øye på meg, og så at jeg var våken. Han smilte til meg. Nesten litt tappert mellom de små, korte pustene.
Bestefar var en søt gammel mann, med en litt for stor nese, og fine, pjuskete hår på hodet. Lignet på en av fedrene i den syvende far i huset. Han nummer 3 eller 4. Ikke så nøye. De er jo så søte alle sammen.
Når han tuslet tilbake til senga si, tøyset han, og gjorde et lite hopp i den hvite langunderbuksa si. Da måtte jeg le. Det var bare så utrolig morsomt!
Så sovnet jeg, og våknet ikke før jeg kjente nytrukket kaffelukt, og hørte andakten fra radioen neste morgen.
Alle barn skulle hatt dette barndomsminnet...

Mormor kunne klippe fine dyr av kakebokser fra bakeriet. De sto av seg selv. De kunne lekes med i timesvis, og tegnet man fine fjes på dem, fikk de liv. Bondegårder ble til i fantasien, og gjerdet ble laget av bestefars gamle rammebiter fra da han lagde rammer til maleriene han malte. Ingen sak å lage lekene selv.

Mormor kunne ikke se godt. Så hun hadde Det Nye Testamentet i deler, med Matteus Evangeliet i veldig stor skrift, i egen bok. Jeg husker hun ba meg lese for henne. Og jeg leste med prektig stemme, husker jeg. Det var liksom noe spesielt med dette å lese fra Bibelen.
Jeg var også med i barnegospel den gangen, og en kveld hadde hun invitert en del eldre damer på besøk, og siden jeg hadde med meg sangboka fra gospelkoret, måtte jeg synge. Sjenert til tusen, men absolutt overtalbar. "Vær meg nær O Gud", "La oss vandre i lyset liksom Han er lys" og mange andre sanger.
Og vafler ble servert, og jeg følte meg stor som fikk sitte oppe med gamle damer, helt alene, og være midtpunkt for en hel kveld. Ikke verst! Sangstjerne for en kveld.
Det gjentok seg aldri. Hvis man ikke regner med hundrevis av ganger jeg sang for ungene ved leggetid, etter at jeg selv ble mor. Debuten glemmes forøvrig aldri.

Gode minner er alt jeg har av mormor. Jeg skulle gå på butikken for henne, og handle noe. Fikk noen mynter, og hadde noen penger fra mamma som jeg skulle kjøpe noe godt for. "No må du ikkje klatter bort pængan" var beskjeden før jeg gikk. Mormor vokste opp under sparsomme kår, og ville nok at barnebarnet skulle verdsette krona. Det hender fremdeles jeg hører stemmen hennes, hvis jeg står og ser på noe som jeg vet egentlig er bortkastet å kjøpe; "Grethe, no må du ikkje klatter bort pængan", på klingende nordlansk.
En liten pose popkorn var alt jeg kjøpte til meg selv, og da syntes jeg at jeg egentlig var ganske flink.
Men da det var Levangermartna, kunne jeg ikke dy meg fra å bruke hele 10 kroner på ei sparebøsse som jeg bare måtte ha; ei svart metallkiste med ei skjeletthand som poppet opp når du la pengen på en dings, og opp kom ei skjeletthånd og krafset til seg pengen, og dro den ned i kista med et "PLING"! Og med det samme kom skallen på skjellettet opp og hilste, som om den sa "takk for pengen!!", før det forsvant ned i kista igjen.
Makabert som fy, men den sparebøssen måtte jeg bare ha! Mormor var dypt rystet, som den kristne sjel hun var! "Huff og huff, det er som om døden kommer og tar pengene!" var hennes kommentar. "Der ser du hva penger er, bare ulykke" sa mormor.
Gamlingene på trygdeboligen syntes dette var så moro, at de kom med småpenger når vi satt ute ved et rundt bord, for å se denne dødningeskapningen i aksjon. Og jeg fikk beholde pengene, selv om det var ingen sak og få åpnet den og gi tilbake pengene. Jeg tjente fort inn det sparebøssen kostet. Følte at det var litt ekkelt, men de syntes det var underholdende å se på denne raringen, og de lo av den, mens mormor ristet på hodet. Men jeg tror egentlig hun syntes den var litt artig likevel. Hehe

Bestefar gikk bort året etter denne siste sommeren med mormor. Jeg var 11 år.
Det var etter at bestefar døde at jeg bestemte meg for å gifte meg med en bonde når jeg ble stor. For mormor skulle få bo sammen med meg! Hun skulle få egen leilighet, egen ku og egen sau. Jeg sendte henne et brev, med bilde av huset vi skulle ha, bare en mnd før hun gikk bort, og sa at sånn skulle det bli, bare jeg ble voksen og fant denne bonden. Men mormor dro til Himmelen bare 3 mnd etter at bestefar døde, og det er det vondeste minnet jeg har fra hele barndommen. Hjertet mitt mistet en stor bit den dagen. Og det har aldri blitt helt bra. Men jeg kommer til å se henne igjen en dag, det er jeg overbevist om.

Jeg ble aldri gift med noen bonde heller.

Kanskje like greit, B-menneske som jeg er....men det var lov å drømme og håpe sammen med verdens snilleste mormor den gangen man bare var et barn.