VIP

Very Important Person; Det er deg, det. Du. Ja, deg! Du som leser dette.

Når det var OL på Lillehammer i 1994, var jeg VIP-sjåfør. Jeg kjørte de "veldig viktige folkene" rundt til de forskjellige arenaene, og da hadde jeg et plastkort rundt halsen som gjorde at jeg kom inn overalt. Det hadde et liggende åttetall, som står for "uendelig". Noe som betydde at jeg kunne komme meg inn på hver eneste arena. Jeg var jo ingen viktigper der, men fordi jeg kjørte alle disse "vippene", så måtte jeg jo ha tilgang til stedene vi plukket dem opp. Derfor kunne jeg komme inn alle disse stedene, og alt jeg trengte å gjøre, var å vise fram mitt liggende åttetall, og inn kom jeg.

Så hvorfor skriver jeg om dette her med liggende åttetall, vipper og deg og meg? Jo, det er fordi jeg synes det er på tide å snakke om at alle sammen egentlig er en VIP!

Det har vært dager i mitt eget liv hvor jeg har følt at jeg ikke orket å stå opp for å se meg selv i speilet, og ta fatt på en ny dag. Jeg har tenkt at nå orker jeg ikke en dag til, og vil ikke mer, rett og slett. Nå er det nok. Men man kan ikke gi opp! Og dette vet den aller innerste stemmen, som da stepper inn, og sier; KOM DEG OPP!!! Og opp kommer du deg!
Jeg har vært så langt nede, og følt at jeg kan ikke mer...kan ikke komme meg opp. Men opp må du. Fordi du egentlig ikke har noe valg.

Jeg har ofte i livet mitt følt meg ganske verdiløs. Vet ikke hvorfor, men sånn har det føltes, men det var når troen i hjertet var borte, eller veldig svak.

Alt var så travelt når barna var små. Barna må jo komme først, og er man foreldre, så vet man at etter en handletur for å kjøpe fks klær, så kommer man ikke hjem med klær til seg selv. Nei, da har man kjøpt klær til barna sine. Det er sånn det er som oftest. Og når man har det travelt med barna, og de vokser, tar man veldig lite tid til seg selv. Ofte kunne disse nedturene mine komme etter nattevåk og slitsomme perioder når barna var veldig små. Det er da det hadde vært viktig om noen kunne sagt ordene "DU er verdifull! DU er en VIP!"
Men ingen sa det til meg. Derfor føler jeg det er viktig at jeg sier dette til DEG =o)
Jeg tror du trenger å høre det, nemlig!

Du er en viktig person. En verdifull person. Du er en person som ikke kan unnværes!

Og nå kommer min filosofering, som jeg har tenkt på i dag;

Jeg hadde aldri gått inn på en butikk og kjøpt et puslespill med 499 brikker, om det hadde stått 500 brikker på esken! Altså...hadde det manglet èn brikke, så hadde jeg ikke kjøpt det puslespillet, om det så hadde kostet 10 øre!
Sånn er det i livet også! DU er den ene puslebrikken, kjære venn =o)
Hvis du ikke hadde vært der i mitt liv (og jeg bryr meg ikke om det er hjørnebrikken, midtbrikken eller hva alle disse brikkene kalles) så hadde noe vesentlig manglet!
For hvis ÈN brikke hadde manglet, hadde puslespillet ikke vært komplett! Et hull hadde gjort puslespillet uferdig om alle de 499 andre brikkene var lagt på sine plasser. Et gapende sår et eller annet sted i puslespillet, et uferdig mesterverk. Og det ville ikke vært perfekt uten brikke nummer 500; Du!

Vi er alle sammen unike brikker i livet. Vi utfyller hverandre. Noen jobber som frisør, andre er leger eller professor på et universitet. Ikke se ned på husmora eller skopusseren på en travel flyplass. Hvis alle respekterte hverandre, og så med likeverd på den andre, ville vi hatt et bedre samfunn.
Vi er brikker. VIP-brikker =o) Vi er midt i en plan, alle sammen. Noen er brikke nummer 1, andre brikke nummer 236 og du er brikke nummer 500!

Gud har skapt oss verdifulle.
Kjenner du ikke at du er verdifull? Da er det best du kjenner bedre etter...

Klem fra meg til deg; fra en liten verdifull brikke til en annen ;o)