Husmora

Hun hadde vasket klær nesten hver dag hele uka, som vanlig. Hun hadde brettet alle hånddukene pent,og lagt dem i skapet på badet. Der lå de på rekke og rad, lag på lag, som om noen skulle komme på inspeksjon for å se at det var skikkelig gjort. Men hun hadde lært det av sin mor, som hadde lært det av sin mor. At sånn skulle det bare gjøres. Og sånn ble det gjort.

Middagen pleide å stå på bordet presis klokka halv fem hver dag, og etterpå ryddet hun alltid vekk hvert fat, glass, kniv, gaffel og skje. Alene.
Hun hadde blitt vant til at ingen sa takk for maten før de gikk hver til sitt. Det gjorde henne ikke så mye lengre. Det pleide å såre henne før. Men ikke nå lengre.

Når hun endelig kunne legge seg, var det ingen som sa god natt. Det var bare blitt sånn etter at barna var blitt store, og kom sent hjem på kvelden. Hun var den første som la seg, og den første som sto opp. Så det var vel ikke så rart?

Alle sov, og huset var stille. De mørkeblå veggene på soverommet klorte seg fast i huden hennes, og ga henne ikke fred. Søvnen kom sjeldent før langt på natt, og hun sto sliten opp hver morgen. Hvis hun drømte noe, var det lengsler i dem alle.

De mørke ringene under øynene ble større for hver dag. Speilet var ubarmhjertig og ærlig, der det dømte henne sånn som bare et speil kan gjøre. Det stirret på henne, og hun stirret tilbake. Med ærlige, åpne øyne. Og sånn startet dagene.

Matpakker og rene klær var klare presis til samme tid hver morgen. Frokosten hadde hun satt fram før de kom ned, og alle spiste fort og ukonsentrert. Ingen sa et ord før de gikk ut døra til hverdagen. Den store, tunge døra. Døra mot friheten. For alle andre,men ikke for henne.
Men denne morgenen var annerledes. Hun visste med ett hva som måtte gjøres!
Hun tok av seg det slitte forkleet hun hadde arvet fra sin mor. Hun kastet det galant over kjøkkendøra.
Deretter dro hun forsiktig den småblomstrede blusen av, og hang den pent over trappegelenderet i yttergangen.
BH`n hektet hun fort og lett av, og kastet den på kommoden i gangen, så den havnet over en lampe med rød skjerm.
Det florlette skjørtet gled lett ned på gulvet, og med et enkelt skritt tråkket hun over det, - som om det var en dørmatte.

Trusen lot hun glid ned, og tok et skritt til siden for ikke å tråkke på den, før hun åpnet ytterdøren.

Hun holdt i håndttaket mot friheten, og sto helt stille et øyeblikk. En liten fugl sang i en busk like utenfor, som om den ønsket henne velkommen.

Hun nøt den varme morgensola mot kroppen. Hver stråle varmet langt inn til den nådde den ensomme, sultne sjelen. Øynene var lukket. Men sjelen ble med ett åpen.
Hun trakk pusten dypt, og holdt den i flere sekunder, før hun bestemte seg.
Hun tok skrittet ut mot friheten. Mot varmen.

Så gikk hun nedover den folksomme gaten med taktfaste skritt, helt til hun visste sannheten; Hun var neimen ikke usynlig likevel!